Bedre sent enn tidlig

5

POP

Wilco

«Star Wars»

Anti/Playground

Er det noe poeng å høre på et nytt album med Wilco en måned etter at det er utgitt? For en måned siden slapp Wilco plutselig «Star Wars», helt gratis, på sitt eget nettsted. Slike overraskelser er blitt dagens orden i det som pleide å være platebransjen, men Wilco gjorde det allerede med «Yankee Hotel Foxtrot» i 2001. Mer som et uttrykk for frustrasjon over den etablerte bransjens forståelse for musikken deres enn som kalkulert markedsføring. Sannsynligvis er det samme tankegang som ligger bak nå. Wilcos «Star Wars» kunne aldri blitt den samme kassasuksessen som filmen ved samme navn uansett.

Av sommerferietekniske grunner fikk jeg ikke vært med på moroa i juli. Som dagene gikk, merket jeg meg besynderlig nok at det virket mindre viktig å få hørt «Star Wars». Helt til jeg traff en gammel musikkinteressert bekjent som heller ikke hadde hørt albumet, men hadde bestilt plata fysisk, og var godt fornøyd med ventetida det tar før posten kommer fram. Slik man gladelig ventet både ei og to uker på å få hørt de nye platene da vi var små. Når det nå har gått både tre og fire uker, har vi fått tilgang på et hundretalls nye plater, og en firedobbel samling med konsertopptak fra Sly & The Family Stone. Den siste er forresten 47 år gammel, men låter flott nok likevel. Vi kan kanskje gi Wilco en sjanse til?

Hver gang jeg hører siste nytt fra Wilco, får jeg denne ubehagelige scenen fra dokumentarfilmen «I Am Trying To Break Your Heart» på hjernen, med håpefulle plateselskapstyper som lurer på om det neste albumet kanskje er mer likt de tidlige «A.M.» eller «Summer Teeth». Venner Av Det Gamle Wilco får ikke sitt denne gangen heller. «Star Wars» begynner med det kompromissløst avantgardistisk skurret «EKG» før Tweedy slår over i « More ...», som er mer melodi, men fortsatt med skurr. Gitaristen Nels Cline har tatt Wilco på villere veier de siste ti årene, og fortsetter å prege lydbildet med utmerket pågangsmot og fantasi. Tweedy viser igjen og igjen at han fortsatt kan lage fengende melodier, selv om han sjelden lar dem skinne. Men av og til får Venner Av Det Gamle Wilco akkurat det de hadde sluttet å vente på. Denne gangen med «Taste The Ceiling».

Kall meg gjerne tilbakestående, men det var godt å få høre den nye plata til Wilco en måned på etterskudd. Jeg kan godt komme til å høre den igjen når det har gått enda en måned til. Fra i går er den forresten ikke helt gratis lenger, men en del av det vanlige maskineriet. Wilco kommer uansett aldri til å høres billige ut.