Nye takter

Aldeles enestående Adele

KONSERTANMELDELSE: «Hello»! Adele behøvde ikke synge mer enn ett ord for at jubelen skulle stige høyt under det veldig høye taket i Telenor Arena. Der forble den mesteparten av kvelden.

Adele innfridde på Telenor Arena på Fornebu utenfor Oslo søndag kveld, mener Dagsavisens anmelder.

5

Konsert

Adele

Telenor Arena

Det gikk noen sekunder før vi så at Adele sto på en mindre scene ute i salen og sang. «Can you hear me», fortsatte hun. Det var ingen tvil, for dette var HØYT. Hun begynte altså med sin aller mest kjente sang. Sånn tok hun bort stresset for alle dem som satt og venter på bare denne ene, og ikke ville klart å konsentrere seg om resten av kvelden.

Etter en kort spasertur gjennom salen sto Adele på hovedscenen, og sang «Hometown Glory». Men den helt spesielle stemmen, stor og fyldig, full av følelse og fine fraseringer, men likevel ikke sånn at hun synger helt rent hele tida. Er det så nøye når det er Adele som gjør det sånn? Når bildene bak henne skiftet fra London til Oslo kunne hun sunget den gamle lokale telefonkatalogen uten at noen hadde klaget. Etterpå fortalte hun at de to dagene i Oslo før konserten har vært de beste i hele hennes liv. Jeg vedder på at hun sier det til alle byer, men det hjelper godt på stemningen i salen.

Et annet spenningsmoment var hvordan det ville bli med pludringen og plapringen mellom sangene. Allerede etter den tredje strake balladen, «One And Only», hentet hun opp ei dame som hadde sittet foran og grått, og spurte henne om hun gråt fordi hun ble dradd med på dette? Det var gøy, og det var rørende. Kort etter var hun nede på alle fire foran på scenen for at noen av de nærmeste skulle få ta selfies med henne. Det kan diskuteres om disse innslagene kommer helt spontant, eller om de er blitt en kalkulert del av showet, av merkevaren, som folk forventer. Adele virker oppriktig, men forstyrret kanskje den overordnede stemningen. Med så mange følsomme, melankolske sanger får den løsslupne holdningen mellom dem en litt fremmedgjørende effekt. I det ene øyeblikket er vi høyt oppe med selskapelig prat, det neste langt nede i verdens sørgeligste sanger.

Les også: Adele er i en klasse for seg selv

«Rumour Has It» og «Water Under The Bridge» skrudde opp tempoet betraktelig, og lyden enda mer. Hun advarte de som vil danse om det dette ble siste sjanse på en stund. James Bond-låten «Skyfall» ble et tidlig høydepunkt. En bergenser ropte at hun ser bedre ut en Halle Berry gjorde i «Skyfall», og fikk selvfølgelig også komme fram til scenen, og hadde hun hatt en ekstra dag skulle hun dradd til Bergen også.

Adele holder seg med stort orkester, med kor og strykere. Men da konserten nærmet seg midten satte hun seg ned med noen få av dem, for et dempet sett der hun skulle forsøke å være Alison Krauss, et av hennes store forbilder. Det minnet ikke veldig mye om Alison Krauss i «A Million Years Ago», men det var veldig fint, og med bilder i svart/hvitt på storskjermen fikk denne avdelingen et klassisk sofistikert preg. «Do You Remember» var minst like lengtende og nostalgisk, og fortsatte den fine countrystunden.

Max Martins poplåt «Send My Love (To Your New lover)» fikk også en svært effektiv akustisk behandling,

Før hun trakk seg midlertidig tilbake for fem år siden lovte Adele å aldri opptre i så store arenaer som dette. Vi som var heldige nok til å få med oss konserten på Rockefeller for fem år siden bør helst mene at hun var best på de små klubbene. Hun spurte forresten nå om noen var der? To-tre rakk hendene i været, og «det var vel omtrent alle som var der», spøkte hun. Men, fyller hun det store formatet? Dette var en formidabel konsertproduksjon som tok godt hensyn til de som satt noen hundre meter unna scenen også.

Fra vår posisjon så dette veldig bra ut. Selv om hun var langt borte ble det en slags hjemme i stua-stemning. Men igjen, det kan ha vært alt det hverdagslige snakket som aldri var langt borte. Vil noen være med på fest etterpå og høre på Drake? Er det flere her som savner å gå på skolen? Hvor har du kjøpt den jakka?

Sangene var omtrent likt fordelt mellom «21» og «25». Bare noen få fra debuten «19». «Hometown Glory» er nevnt. «Chasing Pavements» fikk opp stemningen enda noen hakk, men allsangen hun oppfordret til ble ikke engang bra til å være norsk. Og så er Bob Dylans «To Make You Feel My Love» fra debutalbumet også blitt en del av standardrepertoaret hennes. En sang hun lærte seg for å forstå hva Dylan virkelig sang. Nå synger hun den til Prince, til terrorofre i Paris og Pakistan, bestefaren sin og Amy Winehouse, mens tusener på tusener av mobiltelfoner lyser opp i salen. En konsert med Bob Dylan blir aldri sånn.

PLATEANMELDESE: Adele: Popstjerne mot strømmen

En svakere stund kan en to timer lang konsert godt ha. «Sweetest Devotion» ble skrevet til hennes eget barn. Noen rådet hennes visst til å la være å skrive et helt album om å bli mor. Det tok seg fort opp igjen. Konserten sluttet med at hun oppsummerte «21»-perioden, med at hun skrev sangene for at de skulle være hennes egne venner. I nydelige «Someone Like You» sang Norge endelig med på ordentlig. Nå var det jeg som nesten begynte å gråte. Og så sang hun «Fire To The Rain», langt ute i salen igjen nå, mens det virkelig plasket ned rundt henne. Møtet med Adele sluttet som en våt drøm.

De uunngåelige ekstranumrene begynte med enda noen ballader. Først Bruno Mars-komponerte «All I Ask». «You can all fuck off to the front», inviterte Adele, og folk lot seg ikke be to ganger. Det var bare punkrockgrupper som pleide å gjøre sånn. Etter fem minutter til med fortellinger fra privatlivet stoppet klokka for den nydelige «When We Were Young». Enda mer vemodig lengsel etter fortida, spesielt til å være sunget av en 27-åring som ellers høres ut som hun er på toppen av verden nå. Helt tilslutt, «Rolling In The Deep», som ruller og runger rundt i hele arenaen, som den har gjort det i hele verden i mange år.