Adele er ikke bare en usannsynlig popstjerne. Hun er i en klasse for seg, skriver Dagsavisens anmelder. FOTO: NTB scanpix

Adele: Popstjerne mot strømmen

ANMELDELSE: 27 år gammel høres Adele godt voksen ut på «25». Et nytt fint album, fjernt fra popverdenens larm.

 

5

Adele

«25»

XL/Playground

 

Vi minner først kort om hva som skjedde sist: Før albumet «21» kom ut tidlig i 2011 ble Adele satt opp på en konsert på klubben John Dee i Oslo. Litt etter ble hun flyttet opp på Rockefeller, og da hun omsider kom fram kunne hun sikkert ha fylt Oslo Spektrum to ganger. Så herlig det var å se henne på scenen, den likeframme, folkelige framtoningen som mellom sangene hørtes ut som hun kom rett fra puben hjemme i Tottenham, men sang sine sofistikerte, hjerteskjærende sanger med en medfølelse som bare de beste sangerne får til. Siden har hun knapt nok gjort konserter i det hele tatt. På et tidspunkt antydet hun at hun var ferdig med alt dette for godt.

Adele er ikke bare en usannsynlig popstjerne. Hun er i en klasse for seg selv etter at «21» vokste og ble det største fenomenet popmusikken har hørt i det nye århundret. Hennes nye album får forrige ukes utspill fra Justin Bieber og One Direction til å fortone seg som barnestreker i forhold. De er jo barnestreker. «25» er derimot noe av det mest voksne som har vært gitt ut som popmusikk på en stund, både i form og innhold, i ei tid da de største stjernene forventes å kline til så det suser på alle fronter.

Det har oppstått litt slark i forholdet mellom albumtittel og reell alder for Adele. 27 nå, men sangene ble vel påbegynt for et par år siden. «21» ble en klassisk «break up»-plate, tydelig inspirert av forhold i hennes eget liv. «25» kaller hun et «make up»-album, i betydningen å gjøre det godt igjen, først og fremst med seg selv. Forholdene hun synger om må ligge et stykke tilbake i tid, for hun er påfallende vemodig opptatt av «da vi var unge». Det kan virke rart å høre 27-åringer synge om da de var unge, men de får jo ikke så mye å skrive om ved å bli voksne, trekke seg tilbake i fem år og å få barn. Sanger om egne små barn fører som kjent sjelden noe godt med seg for andre.

Les flere plateanmeldelser fra Dagsavisen her!

Albumet begynner med den allerede velkjente singelen «Hello», som setter tonen for det som skal komme. En moden betrakting om noe som høres ut som det skjedde for veldig lenge siden. En stemning som altså kommer igjen i mange sanger. Også musikalsk, for det skal bli mange pianoballader etter hvert. Ikke at det er noe galt med dét. Snarere tvert imot slik de høres ut her.

En liten stund høres det imidlertid ut som «25» skal bli et «variert» album. «Send My Love (To Your New Love)» er albumets «svenske» spor, produsert av Max Martin og Shellback, og den eneste lekne poplåten på plata. Etterpå kommer «I Miss You», en altfor anstrengt kraftutfoldelse, som høres ut som Adele har gått i bransjefella og prøver for hardt. Men herfra og ut blir heldigvis «25» er fin opplevelse. De ordentlig følsomme «When We Were Young» og «Remedy» viser at stemmen til Adele er enda mer moden for store oppgaver enn sist. «Water Under The Bridge» er stor, jublende gospel, og om vi skal tro lista over medvirkende synger hun alle stemmene selv med imponerende kraft.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Adele har skrevet sangene sammen med en lang rekke låtskrivere, som for det meste også produserer sine egne spor. Hun tar få sjanser, hun vraket visstnok noen litt for dristige innspillinger med Damon Albarn fra Blur, men har heldigvis beholdt Brian «Danger Mouse» Burton, med enda en stor følelse av gospel i «River Lea». Bruno Mars og hans Smeezingtons står bak «All I Ask», som er enda en nydelig ballade, med noen pianotriller som Ingrid Bjørnov senere kan koble til alskens pianothrillere fra fortida, men som likevel gjør godt å høre igjen. Gitarvisa «Million Years Ago» er full av reflektert erfaring. En slags 60-talls fransk chanson for nye tider, og et litt annerledes høydepunkt her.

Med «25» tilbakeviser Adele alle dystre spådommer om at det ikke lenger går an å lykkes med et helt album, et sammenhengende sett sanger, og å ha mer enn én tanke i hodet på en gang. «25» kan aldri bli den samme suksessen som «21», sånt skjer bare en sjelden gang i pophistoriens løp, men hun har vunnet mye på å bare holde seg i bakgrunnen og fortsette å være seg selv på en uimotståelig kompromissløs måte. Jeg ser allerede fram til «29», uansett når den kommer.

«25» slippes fredag.