5
Levi Henriksen & Babylon Badlands
«Det beste bandet i himmelen»
Snaxville
Levi Henriksen er blant Norges mest anerkjente forfattere. Hans karriere som rockesanger er ikke like høyt verdsatt. Sannsynligvis fordi vi fortsatt ikke helt tror på at noen kan gjøre begge deler.
Levi Henriksen har allerede gitt ut tre platealbum sammen med Thomas Mårud. Nå er Mårud ute av bildet, og Henriksen må sørge for all sangen selv. Dette er ikke hans sterkeste side, men stemmen gir et fint inntrykk av det hverdagslige i mange av tekstene. Dette nye albumet er produsert av Amund Maarud, med en god forståelse for at virkemidlene kan være så enkle som helst, så lange materialet er sterkt nok til å holde oppmerksomheten ved like.
For dem som lurer på hvem som er platetittelens «Det beste bandet i himmelen»: Det er The Ramones, som Henriksen hyller i oppvekstskildringen «Det beste bandet i himmelen (og meg)». Selv om det er en slags grunnfast evig rock’n’roll-holdning over hele albumet er det tida rundt og etter punken og den nye bølgen som står Henriksen nærmest. Det var derfor han begynte å spille selv, og vant rockemønstringen i Ungdommens Radioavis med gruppa Heart Of Mary i 1990.
Det er ikke bare The Ramones som blir hyllet i disse sangene. Albumet starter med «Jackie Leven sier det snart vil snø», like poetisk som den skotske naturbegavelsen Leven selv kunne sagt det. Siden kommer en rekke andre referanser til store helter. Det skulle ikke forundre meg om «Thomas Earls salme #209» på en eller annen måte handler om Tom Petty. På grensen til nerdenivå, men jammen er det godt å unne seg sånt innimellom. Det deles ikke ut noen pris for å gjette hvem «Wilco Johnson sier han snart vil dra» handler om. I virkeligheten viste det seg at Wilco ikke hadde sånt hastverk likevel, som om rocken har et slags evig liv. Jf. The Ramones, som aldri har vært større enn etter at alle medlemmene døde.
Selv om sangene er fulle av referanser til musikk, film og forfattere handler de nok likevel mest om Levi Henriksen selv. Oppveksten i utkanten, religionen, kjærligheten, lengselen etter noe som er større enn seg selv. Det blir ofte best og mest interessant sånn.
Som antydet til å begynne med: Det som står mellom Levi Henriksen og et større gjennomslag som rockesanger er paradoksalt nok at han er kjent fra før. Vi venter oss ikke en sånn glød fra en middelaldrende mann som så godt som offisielt (jeg satt i juryen selv) var det nye store i norsk rock 1990, og siden har gjort litt av hvert annet. Innerst inne har han stått for det samme hele tida. Norsk rock blir ikke mye bedre enn dette våren 2016.
