Nye takter

I ensom majoritet

Selv om Minor Majority fortsatt rører på seg en gang iblant, er Pål Angelskår tilbake som soloartist. Noen lurer på hva som er forskjellen.

Bilde 1 av 2

– Disse sangene trekker i en annen retning. Jeg hører nyansene, selv om det ikke er opplagt at andre gjør det, sier Pål Angelskår.

Soloprosjekt

Pål Angelskår deler årene inn i to. Om våren er han lektor i ex.phil. på Bjørknes Høgskole. Høsten er satt av til musikk.

Neste uke gir han ut albumet «The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away». Med sin umiskjennelige stemme og innholdsrike, fengende sanger. Man kunne sett for seg at han satte navnet til Minor Majority på omslaget, og beholdt det store publikummet gruppa opparbeidet seg i begynnelsen av århundret. Angelskår kunne sluppet unna med å gi ut alt han lager som Minor Majority. For 15 år siden ble Minor Majority presentert som et soloprosjekt fra frontmannen i gruppa Reverend Lovejoy.

Men dette handler om en indre solidaritet i bandet:

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Løsere snipp

– Fra den andre plata vår ble Jon Arild Stieng en viktig mann i Minor Majority. Mye av sounden kom fra våre krangler om hvordan låtene skulle være. Minor Majority er et band. Selv om det er mine låter som er utgangspunktet. Vi levde av å være et band i mange år. Men det ble en viss slitasje, folk ble voksne og fikk familie, og alle ble lei av å satse 100 prosent. Så ga vi oss, og å sette i gang maskineriet igjen er vanskelig. Når vi gjør det, med løsere snipp, kommer spillegleden igjen. Minor Majority kommer til å gjøre flere konserter. Men først må vi lage noe nytt, forklarer Angelskår.

Merkevaren

Minor Majority kom tilbake på Sentrum Scene i fjor, etter en lang pause. Konserten gikk så bra at de gjorde en liten turné for fulle hus etterpå. I vinter fylte de Rockefeller. Mens Pål Angelskår spiller på langt mindre John Dee i høst.

Som Ray Davies uten The Kinks eller John Fogerty uten Creedence Clearwater Revival: Konsertene kan være like bra som før, men en mindre majoritet av gamle tilhengere vet kanskje ikke hvem de er!

– Jeg kunne trukket mer folk med merkevaren Minor Majority, men det er ikke sånt som er avgjørende. Turneen med den forrige soloplata var i mindre skala, men likevel noen av de flotteste opplevelsene jeg har hatt.

Angelskår kommer imidlertid til å spille flere gamle Minor Majority-sanger på konsertene sine.

– Det gjør jeg. De er en del av min historie. Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra de andre i gruppa da jeg gjorde dem på min forrige solokonsert i Oslo. De er rause gutter.

Store referanser

Den nye plata har et morsomt utbrettcover, av Eivind Stoud Platou, med et stort blide av et rom fullt av referanser. Plater ligger strødd på gulvet, fra filmmusikken til «Beat Street» til den norske gruppa Sister Rain.

– Han som har laget bildet kjenner meg godt. Han har laget en kjeller som viser noe av det vi gikk gjennom sammen. Referanser til oppveksten vår, uten å «style» den. Det er stort sprik i musikksmaken min fra jeg var liten til jeg ble voksen. «Beat Street» var den første plata jeg kjøpte. Sister Rain var ikke den siste, men en av dem jeg har hørt mest på.

Forfatter

Det nye albumet har flere nikk til Oslos rockmiljø, med en coverversjon av Muzzlewhites «Local Karaoke Queen».

– Muzzlewhite er et band jeg er veldig glad i, som vi spilte mye sammen med. De hadde litt av den samme strenge ideen som Minor Majority, nøkterne, men med gode låter. Tekstene til Tore Aurstad har en egen sårhet og humor. Han er jo blitt forfatter senere.

Det samme har Pål Angelskår selv. Han har gitt ut en novellesamling og en diktsamling, og bevist at han kan skrive på norsk også. Men sangene er fortsatt på engelsk?

– Jeg har ingen god forklaring på det. Jeg er bare blitt vant til å skrive sanger på engelsk. Jeg har veldig lyst til å gjøre noen på norsk. De kommer nok på et tidspunkt.

Drama og konflikt

Første gang Pål Angelskår ble intervjuet på disse sidene var han fortsatt i Reverend Lovejoy, i 1999. Da fortalte han om innholdet i sangene sine: «Mange har evnen til å skrive gladpop, men når jeg er glad er jeg ute og drikker øl eller kaster frisbee i Frognerparken. Det er når jeg er tristere til sinns jeg setter meg ned og skriver musikk», sa han da. Gjelder det fortsatt for de nye sangene?

– Til en viss grad. Om noe skal være interessant må det ha en eller annen form for dramatikk eller konflikt. Det behøver ikke være trist, men i alle fall undrende, sier han.

Derved har vi kanskje også fått forklart albumtittelen «The Cellar Door Was Open, I Could Never Stay Away»?

– Den handler også om undring, om nysgjerrighet, om å gå inn i situasjoner der du ikke vet hva som vil skje.

Pål Angelskår spiller på Tou Scene i Stavanger 17, september, på John Dee 24. september.