Scener fra et fangenskap

CANNES (Dagsavisen): Bildet er av en ung jente på 14 år som slikker på en kjærlighet på pinne under en bursdagsfest for bestevenninnen, setter blikket i kameraet og hermer etter Marilyn Monroe som synger «Happy Birthday, Mr. President».

– Det var i utgangspunktet tilfeldig at filmen skulle starte med dette gamle filmopptaket av Amy med kjærlighet på pinne, men når man ser den ferdige filmen, ser man at hun alltid har noe i hånden. Godteriet blir til en sigarett, som senere blir til en joint. Det finnes også et filmklipp hvor du ser en 27 år gammel Amy Winehouse som suger på tommelen, en scene jeg ikke ville bruke i filmen fordi den er så mørk. Hun ble bokstavelig talt som et barn på slutten, sier Asif Kapadia, regissøren bak den kritikerroste, sterke dokumentarfilmen «Amy», som til fulle viser hennes korte liv gjennom filmopptak, intervjuer og et frenetisk flimmer av medienes egne paparazziopptak. Filmen har norsk kinopremiere 7. august.

Det er alltid et spørsmål om hvor lang tid det skal gå før man lager for eksempel en film om en avdød person som mange har et sterkt forhold til. Asif Kapadias film kommer snaue fire år etter at Amy Winehouse døde av alkoholforgiftning 23. juli 2011, etter turbulente år med eventyrlig suksess og personlige tragedier. Det er en usigelig trist film om en usedvanlig skarp, vittig, frekk og talentfull artist, som allerede i sine første rebelske tenåringsår ser kameraet i hvitøyet og snakker direkte til oss på en måte som viser storheten i det hun skulle bli. Senere skal filmen vise hvordan det hun synger om er scener fra et virkelig liv. Om et liv med bulimi, depresjon, nordlondonsk fandenivoldskhet og en guddommelig stemme.

– Jeg ba ikke om å få lage filmen, muligheten ble gitt til meg da alt var på stell når det gjaldt bruken av musikken og alle andre rettigheter. Men det var jeg som insisterte på å møte og snakke med alle. Jeg kunne ikke lage filmen uten å møte eksmannen Blake Fielder-Civil, fordi halvparten av sangene hennes handler om ham. Jeg møtte moren hennes, jeg møtte barndomsvennene Juliette Ashby og Lauren Gilbert, jeg intervjuet alle på en ordentlig og respektfull måte, og alle signerte kontrakter på at det de sa kunne brukes i filmen. Filmen gir et ærlig bilde på hva jeg ble fortalt, hva jeg ble vist og hva jeg fikk lov og mulighet til å vise videre. Jeg tror det er viktig å forstå at «Amy» handler om henne, hvordan det var å være henne, og gjennom det får du også et glimt av alle som var nær henne i livet, eller som ville være nær henne. Det spiste henne opp fullstendig, og hun holdt veldig mange på en armlengdes avstand, fordi nesten alle levde i den troen at de var hennes beste venn. Disse «alle» kjente ikke engang hverandre. Jeg tror jeg er en av de få personene som har sett alle de forskjellige miljøene som var en del av henne, og når man bruker filmklipp og annet fra de ulike periodene og miljøene, så ser man hva som skjedde der og da. Jeg har vært opptatt av å ikke rette en anklagende finger mot noen, men at jeg viser hva som skjedde, vil nok provosere noen, sier Kapadia med henvisning til bataljen med Amy Winehouses far, som har forlangt at filmen må redigeres fordi han mener han framstilles på en ufordelaktig måte.

Følg oss på Twitter og Facebook!

For Kapadia er ikke det aktuelt, og han har erfaring fra feltet. Før «Amy» lagde han en annen kritikerbejublet dokumentarfilm, også den om en ung død kjent person, den legendariske racerbilkjøreren Ayrton Senna, også han omgitt av myter og mystikk.

– Hva er den største forskjellen på å lage disse to filmene, som begge handler om unge døde personer som millioner hadde et sterkt forhold til?

– At Senna var mann, hadde en solid bakgrunn og oppvekst og tilsynelatende full kontroll over alt. Amy er det stikk motsatte. En helt vanlig jente som kunne vært nabojenta. Men hun er ekstra­ordinær på sin egen måte. Hun var ikke som Senna særlig religiøs av seg, men musikken ble nærmest som en religion for henne. Tok man musikken fra henne, ville hun ikke ha noe annet å fylle tomrommet med. Det interessante for meg var å finne ut hvordan hun ble behandlet som kvinne, hvordan hun ble mobbet på grunn av utseendet, håret, vekten. En mann vil aldri bli omtalt på samme måte, og jeg håper filmen viser hvordan mediene forskjells­behandler kvinner og menn, hvordan en jentunge på bare 21 år kunne bli fritt vilt. Alle gjør feil, og det gjorde også Amy, men forskjellen ligger i hvor mye hardere hun ble straffet for sine feil enn han som var mann, sier Kapadia, som lagde den ferdige kinoversjonen av «Amy» ut fra et førsteklipp på fire timer.

– Og vi hadde en hel haug med sanger, mye positivt materiale som var morsomt og levende. Men også en rekke klipp fra Amys mørke kapitler. Spørsmålet er hvordan man balanserer det hele. Du ender med å ta brutale avgjørelser og kutte en masse som du elsker, sier Kapadia.

– Filmen er satt sammen av klipp fra mediene og fra familie, venner og kolleger som har filmet henne opp gjennom årene. Og det ligger et ikke ubetydelig ubehag i bildene av medienes jakt på Winehouse, som åpenbart bidro til artistens fall i en pøl av misbruk og destruktiv livsførsel.

Kapadia forteller at filmen ble til gjennom de menneskene han møtte.

– Den første jeg snakket med var Nick Shymansky, Amys første manager. Han var en stor fan av «Senna». Faktisk sa han til kjæresten sin etter å ha sett «Senna» at det ville vært strålende om noen en dag kunne lage en slik film om Amy Winehouse. Da jeg ringte ham to år etter, sa han imidlertid at det var altfor tidlig og for smertefullt. Men på grunn av det han sa til kjæresten ville han i det minste møte meg. Vi ble venner og han viste meg en rekke videoklipp han hadde av Amy i øvingslokalet, i studioet og på hennes første opptredener. Han satte meg i kontakt med Amys beste venninner. De ville ikke ha noe med meg å gjøre, og først etter åtte måneder gikk de med på å møte meg hver for seg. Jeg kunne se hvor smertefullt det var for dem, de var fortsatt så såret, sinte og bitre over at hun er død. Forhåpentligvis skjønte de at jeg ville lage en film om den virkelige Amy, sier Kapadia, som legger til at han selv ble overrasket over hvor fjernt medienes bilde av Amy Winehouse er fra den Amy han fant i det gamle materialet.

– Hun ser så annerledes ut, en ung, vakker, sunn artist som er helt annerledes enn noen andre. Alle sangene er så personlige, hun var så åpen og blottstilt at det er helt utrolig. Og den første platen «Frank» kom ikke engang ut i en rekke av de landene hun senere skulle bli så populær i. Filmen fungerer faktisk som en målestokk på når vi, publikum, først ble oppmerksomme på Amy Winehouse. For mange skjedde det først etter «Rehab», og da var hun allerede kraftig endret fra de første unge opptakene.

– Dere er begge fra Nord-London, når ble du oppmerksom på henne?

– Jeg kjente til «Frank», det gjorde jeg, men jeg så henne aldri live og jeg møtte henne aldri. Jeg leste mye om henne nettopp fordi hun var fra Nord-London, men var nok ikke hennes største fan, selv om de av vennene mine som forstår seg på musikk snakket varmt om henne. Jeg synes det var interessant hvordan hun slo gjennom på flere plan, ikke bare gjennom musikken, men også gjennom stilen hennes som traff vintagebølgen hva gjelder klær og utseende. Hun var en av de første som gjorde det, og hun var sterk og original, langt unna det offeret som mediene gjerne framstilte henne som. Jeg ville også lage en film om byen jeg er en del av, om den sterke kreativiteten og om all dritten som også preger London. I Amy fant jeg alt det.

– Historien om Amy Winehouse løper parallelt med tabloidavisen News Of The Worlds skandale i England. I hvor stor grad påvirket det ditt valg av materiale i filmen?

– Jeg var veldig oppmerksom på det. Scenene du ser av henne på hotellet de dro til etter hennes første overdose, er bilder som er tatt av mediene som lå og spionerte. Alle rommene på hotellet var avlyttet, og du hører manageren spekulere i om telefonen hennes er avlyttet. Det viste seg i ettertid at den var det. Hun var en av Englands største kjendiser i en tid da de store TV- og avisredaksjonene kriget om det beste stoffet. Hun slo gjennom samtidig som denne krigen gikk over i en digital fase, og hver time skulle det være en ny oppdatering om Amys liv og levnet. Hun hadde ikke en sjanse. Alle journalister, kritikere og folk som har møtt henne føler det veldig sterkt på slutten av filmen – at vi alle er ansvarlige for Amy Winehouse skjebne. I dag er det blitt normalt at folk kler seg ut som Amy Winehouse på Halloween. Det er vanlig at folk feirer Amy Winehouse som en del av den forkastelige 27-årsklubben. Derfor var det viktig for meg å lage en film som viste oss den virkelige Amy Winehouse.

LES OGSÅ: Knuser mytene om Kurt Cobain