Av Geir Rakvaag
«Mange vil kalle Herbie Hancocks musikk for den rene skjære plingplong» skrev VG etter en konsert i Molde i 1988. Vi etterlyser en nærmeste definisjon av «mange», for i tillegg til å være en av de mest respekterte jazzmusikerne gjennom tidene har også Hancock blitt en av de mest populære.
Han har gjort veldig mye flott og forskjellig i sin 60 år lange karriere. Når han kommer til Oslo Jazzfestival og Den Norske Opera 9. august er det essensen av pianisten vi får høre, siden han er helt alene med flygelet på scenen. Ingen hverdagslig sak, siden Hancock ikke setter seg ned bak hvilket instrument som helst, i hvert fall ikke når han spiller akustisk. Flygelet er denne gang fraktet opp fra Amsterdam spesielt for anledningen.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Trollmann på tangentene
Herbie Hancock er en trollmann på tangentene, en pianist i særklasse, men også samspillets mann. Han opptrer i stadig nye og fantasifulle sammenhenger, der han gir sine sidemenn like god plass som seg selv. Herbie Hancock har også vist stor evne til å «krysse over». På godt, og av og til litt vondt, men han kommer alltid tilbake til grunnlaget før det er for sent.
Hancock hadde vært en slags barnestjerne i det klassiske miljøet hjemme i Chicago før han begynte å spille jazz. Tidlig på 60-tallet begynte han å gi ut plater på Blue Note. Spor 1, side 1 på debutalbumet «Takin’ Off» var «Watermelon Man», som med en gang ble en ny standardlåt. Singelen kom inn på Billboards hitliste Hot 100, en versjon av Mongo Santamaria nådde topp 10 et par år etter.
Herbie Hancocks gjennombrudd imponerte Miles Davis, som tok ham med i sin kvintett de neste fem årene. Parallelt med dette ga han ut soloalbum som «Empyrian Islands» og «Maiden Voyage», tidløse klassikere som fortsetter å inspirere og imponere nye generasjoner av musikere. Førstnevnte inneholdt «Cantaloupe Island», som langt senere ble en sentral låt i et nytt oppsving for jazz, da gruppa US3 gjorde stor suksess med sin «Cantaloop». Hør gjerne også «Maiden Voyage» framført av Karin Krog og Jan Garbarek.
[ LES OGSÅ: Bridgewaters triumf på Modejazz ]
Jazz handler om øyeblikket
I sin selvbiografi «Possibilities», som kom i fjor, tar Hancock utgangspunktet i en konsert med Miles Davies i Stockholm midt på 60-tallet, der kvintetten spiller paradelåten «So What», og Hancock selv slår en akkord som bare er SÅ feil. Så hører Miles Davis denne akkorden og bruker den til å ta låten i en helt ny retning, noe som får folk til å gå fra forstanden av begeistring.
Først mange år etter forsto Hancock den fulle rekkevidden av hva som hadde skjedd: Hvordan Miles Davis øyeblikkelig vurderte hvordan han kunne integrere denne akkorden i det de ellers spilte. «Alle har vi en menneskelig tendens til å ta den tryggeste veien – å gjøre det vi vet vil virke – i stedet for å ta sjanser. Men jazz handler om å være i øyeblikket, i alle øyeblikk. Hvis du ikke tillater deg selv å slå til i det øyeblikket kommer du aldri til å oppdage mer, aldri lære noe, verken om musikken eller livet», mener Hancock.
Herbie Hancock har alltid vært sterkt preget av urbane svingninger i populærmusikken. Inspirert av James Brown, Sly & The Family Stone og andre funkmestere satte han sammen gruppa Head Hunters. Med albumet av samme navn i 1973 satte de en ny standard for jazzfunk. Albumet, med en nyinnspilling av «Watermelon Man», ble den mest solgte jazzplata i USA til da, og var med på å definere det som ble «fusion» i årene som fulgte. Gruppa kom sammen igjen etter 25 år, og spilte i Molde som oppvarming for Santana. En kobling med historisk klang.
[ LES OGSÅ: Alle anmeldelsene fra årets Moldejazz ]
Skusessen
I 1978 fikk Herbie Hancock en stor hitsingel med «I Thought It Was You». Et stykke glatt soulmusikk der han «sang» gjennom en såkalt vocoder, en forferdelig forvrenging av stemmen som kan minne om nyere tiders autotune. En av hans største suksesser, selv om det i ettertid ikke høres ut som hans beste stund. I 1983 var han høyt på hitlistene igjen med «Rockit» fra albumet «Future Shock», en betimelig feiring av nye tider, med alt som var av ny elektronisk danseorientert streetbeat, tidlig hiphop og scratching.
Senere har han fortsatt å bevege seg elegant mellom nye trender og gamle tradisjoner. Samme uke som han i 1994 ga ut det rytmisk svært eventyrlystne albumet «Dis Is Da Drum» spilte han med jazztrio på Rockefeller. «The New Standard» fra 1995 hørtes igjen ut som rendyrket jazzmusikk, men låtene var av Nirvana, Sade og Prince. Senere har sånt blitt helt vanlig i jazzen, men det var ikke mange som hadde gjort det før.
Historien gjentok seg: Da Hancock presenterte konseptet i Molde året etter, med stjernelaget Brecker, Scofield, Holland, DeJohnette og Alias, klagde VGs anmelder over at det var vanskelig å kjenne igjen sangene i Hancocks tolkninger. Det strøkne albumet «Gershwins World» fra 1998 ble fulgt opp med mer techno og hiphop på «Future 2 Future» i 2001.
Nasjonalt jazzikon
Herbie Hancock er blitt et slags nasjonalt jazzikon i USA. Dette toppet seg da han fikk Grammy-prisen for årets album i 2009, uansett sjanger, for «River: The Joni Letters». Sammen med Wayne Shorter og veteraner fra Joni Mitchells «Mingus»-album lekte han seg med gamle sanger, og tok dem så langt videre inn i sin egen verden at vi rent glemte utgangspunktet. For det meste en vidunderlig opplevelse, på tross av en liten tabbe fra produsenten Hancocks side: Han hadde med vokalister i studio for å beholde stemmen i noen av sangene.
Det var fint med Mitchell selv i «Tea Leaf Prophecy», mens Norah Jones og Tina Turner bare ble akseptabel staffasje. Herbie Hancock og Wayne Shorter ruvet likevel over låtene, og gjorde dette til ei like spennende plate som Joni Mitchells eget comeback «Shine», som tilfeldigvis kom samtidig. Joni Mitchell synger for øvrig både «Summertime» og «The Man I Love» på nevnte «Gershwin’s World», som vi anbefaler for andre gang på to avsnitt.
I årenes løp er «Head Hunters» forbigått av «Kind Of Blue» med Miles Davis som tidenes mest solgte jazzalbum i USA, men til gjengjeld er Hancocks «Future Shock» oppe på 4. plass. Og Herbie Hancock bare spiller og spiller. Han har nettopp vært på en ny duoturné med Chic Corea. Hancock er også goodwillambassadør for UNESCO, og skal i forbindelse med sitt besøk i Oslo holde en tale på Youngstorget 6. august, som en del av markeringen av 70-årsdagen for atombombingen av Hiroshima. En allsidig mann, på så mange måter.
