Nina Simone i ny drakt

«I hope the day comes when I will be able to sing more love songs, when the need is not quite so urgent to sing protest songs. But for now, I don't mind», ytret Nina Simone til Ebony Magazine i 1969. På «Nina Revisited ...» forsøker artister som Usher, Gregory Porter, Lauryn Hill, Common og Mary J. Blige å sette lys på nettopp denne tosidigheten i Simones sangkatalog, på hennes rolle som både protestsanger og aktivist i borgerrettighetsbevegelsen, samt formidler av noen av USAs mest kjente jazzstandarder.

At ti svært forskjellige artister skal tolke en artists svært varierte katalog har naturlig nok ledet til et album med til tider forstyrrende stort spenn i musikalske uttrykk. Samtidig er albumets åpenbare intensjon å kle noen av Simones største låter inn i ny innpakning, i et forsøk på å gjøre materialet attraktivt for yngre lyttere. Kombinasjonen av alt dette kan forståelig nok høres ut som et ganske grusom prosjekt. Men resultatet er faktisk ikke så galt.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Albumet åpner med at datteren, Lisa Simone, leverer en av verdens mest åpenbare fraser: «My mama could sing». Datteren har selv gjort karriere som sanger og musikalartist og det virker naturlig å la henne åpne ballet. Samtidig, i «What happened, Miss Simone» kommer det fram at Lisa hadde et meget anstrengt forhold til sin mor, som hun hevder skyldes at moren slet med et kraftig tilfelle av bipolar lidelse. Lisa rømte til faren sin som 14-åring, ifølge henne selv for å unnslippe morens mishandling. At det eneste sporet hun her tolker i helhet er «I want a little sugar in my bowl», en låt som handler om seksuell, men dog, lengsel, er på sett og vis talende.

Det er Lauryn Hill som har fått rollen som Simones hovedkonservator, med framføring og produksjon på seks av 16 spor. Hill skulle egentlig bare gjøre to, men ble visst nok så oppslukt av prosjektet at hun endte med seks. På platas første fulle låt, «Feeling good», gjør Hill en versjon som ikke beveger seg altfor langt bort fra originalen, men gir den, om mulig, bare enda mer dramatisk innpakning. Det lover svært godt. Verre blir det når Hill prøver seg på Jacques Brel-klassikeren «Ne me quitte pas», et av Simones mer eller mindre faste konsertinnslag. Hill forsøker å legge seg ubehagelig tett opp mot Simones såre versjon, men faller fullstendig gjennom og framstår som lite annet enn en blek posør satt opp mot Simones originaltolkning. Hills versjoner av Simones musikk er i det hele tatt best når hun forsøker gjøre dem om til noe eget, som på urban-versjonen av «Black is the colour of my true loves hair».

Gospel-sangeren Jazmine Sullivan gjør på sin side en veldig fin versjon av «Baltimore», med rytmer og formidling som gir deg den spesielle følelsen av å slite i, men samtidig elske, livet, storbyen. Et annet høydepunkt er rapperen Commons versjon av «Young, gifted and black». Han aktualiserer sporet ved å referere til Simones protestlåt «Mississippi, goddam», via frasen «Ferguson, goddamn/ Staten Island, goddam/ Baltimore, goddamn/ America, damn». Mindre kjente Alice Smith topper så albumet med en tolkning av «I put a spell on you» som er så desperat at du bare får lyst til å sette deg i et hjørne og grine.

«Nina Revisited …» er et album som føles både nostalgisk og framtidsorientert, om hverandre. Men selv med tanke på et godt knippe strålende enkeltspor, er det tross alt vanskelig å ikke sitte igjen med følelsen av at det beste fremdeles er å høre Simone framføre sangene selv.