Verdens mest misforståtte

ROCK

Chicago

«Chicago»

Frontiers/Playground

Chicago er vel egentlig et av de minst hippe bandene i rockhistorien. Navnet deres blir i beste fall bare hvisket i gode selskap. I verste fall ledd av. Litt av skylda får de ta selv, men mesteparten er en stor misforståelse. Et fordomsfullt syn på ei gruppe som de færreste kjenner fra den egentlige storhetstiden. Men til å begynne med på 70-tallet var det knapt noe tøffere band i hele verden.

Å forklare Chicagos storhet handler ikke om tidsriktig omfavnelse av gammel amerikansk softrock. Tidlig 1970: To nye singler er råere, hardere enn de andre: «Whole Lotta Love» med Led Zeppelin og «I‘m A Man» med Chicago. Progressiv pop, forklarer en av de eldre guttene i gata, mens han setter på «I‘m A Man», og vi bare måper over hvor tøft det låter. «I‘m A Man» var «bare» en coverlåt, av Spencer Davis Group, men Chicago tok den på helt nye eventyr, med sin løsslupne perkusjon og skurrende gitararbeid. Senere forsto vi at «I‘m A Man» på singel, i likhet med «Whole Lotta Love» var redigert ned fra en enda lenger LP-versjon, henholdsvis 7:43 til 3:27 og 5:34 til 3:10. Med enda friskere gitararbeid i de fulle versjonene. Sikkert til gruppenes store indignasjon, men det må være lov å mene at begge låtene låter enda bedre på singel, kort og svært godt.

«I‘m A Man» er en svært lite typisk Chicago låt. Den har ikke horn! For dette var det fremste kjennetegnet på gruppa: Fyldige blåserarrangementer, som satte dem ved siden av Blood, Sweat & Tears i den nye lyden. Blåsere var ellers mest brukt i soulmusikken, men begge gruppene kunne låte som store soulband om de ville. Ikke minst siden begge hadde sangere som kunne match blåsernes fyldige tyngde. David Clayton Thomas i BS & T, Peter Cetera, Robert Lamm og Terry Kath i Chicago. Sistnevnte sang den neste låten deres vi fikk høre, en av de beste vokalprestasjonene jeg vet om. Mine damer og herrer, en av tidenes flotteste låter: «Make Me Smile» med Chicago. En jublende desperat kåt utblåsning som det aldri har vært laget maken til siden.

Singelversjonen av «Make Me Smile» var også sterkt redigert. Langs senere oppdaget vi at albumversjonen gjør den til en del av er sangsyklusen «Ballet For A Girl In Buchannon» har en lang rekke kortere låter innimellom begynnelsen og slutten av «Make Me Smile». Jeg sa jo til å begynne med her at dette var progressivt. De tre første albumene til Chicago var dobbeltalbum, det fjerde var firedobbel LP med konsertopptak fra Carnegie Hall. Dette var et svært ambisiøst band, langt fra det smektende publikumsvennlige sangene de er kjent for i dag. Det første het «Chicago Transit Authority». Det het forresten gruppa også først, en kort stund før transportselskapet av samme navn grep inn. Etter at navnet ble forkortet fikk det andre albumet tittelen «Chicago II», det tredje, nettopp, og det nevnte konsertboksen var «Chicago IV». De hadde startet en praksis som har fortsatt siden, med et romertall bak de aller fleste utgivelsene, også konsert-, samle- og juleplater. Et opphav til mange dårlige vitser, ettersom ikke alle platene er blitt like godt mottatt siden.

De tidlige albumene inneholdt også en mange flere store, sjelfulle sanger, svært gode låter som i tillegg til de allerede nevnte omfatter «25 Or 6 To 4», «Does Anybody Really Know What Time It Is», «Lowdown», «Saturday in The Park» og «Feeling Stronger Every Day», ei rekke det er få forunt å matche. Men her var også langt mer eksperimentelle låter. Det første inneholder f.eks. seks minutter med «Free Form Guitar», som er nettopp det, og kanskje ikke gruppas stolteste stund, med sine øvelser av typen «gitar som låter som motorsykkel».

Hadde Chicago forsvunnet etter de første årene hadde de kanskje vært like legendariske som Steely Dan. Er ikke Steely Dans glansnummer «My Old School» nærmest en hyllest til Chicago? Men suksessen fortsatte, i stadig mer publikumsvennlig form. Det store høydepunktet, de som etterpå tok gruppa i nye og mindre spennende retning var «If You Leave Me Now» i 1976. En majestetisk flott låt, bevares, men den har nok blitt litt for mye spilt i årene siden. Det var hovedsakelig opp til Terry Kath å ta vare på gruppas mer pågående tendenser, men da han døde i en skyteulykke i 1978 var Chicagos mest progressive dager over. Til gjengjeld sto Chicago igjen som 70-årenes mest suksessrike amerikanske singelartister. At Beach Boys stilte opp for koringen på «Wishing You Were Here» hørtes nærmest symbolsk ut.

Gruppa gjorde et forsøk på å ta tilbake gamle ambisjoner, med lange låter og skiftende tema, på albumet «Stone Of The Sisyphus» i 1993. Dette ville ikke plateselskapet ha noe av, og det skulle ta 15 år før plata kom ut. Men Chicago holder på. Gruppa fikk en spesialpris under Grammy-showet i vinter, og framførte en stor medley av sine hits sammen med, eh, Robin Thicke. For to uker siden, helt under radaren, kom «Chicago XXXVI». «Chicago 36» for dem som vet like lite om romertall som de gjør om Chicago. Deres første med nye sanger på åtte år. Det hadde vært hyggelig å gå mot slutten av denne saken med å konstatere at Chicago er tilbake for fullt, men de låter bare velkjent hyggelige og forutsigbare. Ikke at det er noe galt i det. Vanligvis skriver vi saker som dette som forhåndsomtaler, før artistene går på scenen i Norge igjen, men Chicagos opptreden i Langesund var allerede utsolgt, for et publikum som kjenner sin besøkelsestid, og ikke trenger å bli påminnet om hvem som kommer til landet. Selv om mange av dem kanskje liker gruppa av litt gale grunner. Snobbete nå? Jeg?

geir.rakvaag@dagsavisen.no