Bob Stanley

«Yeah Yeah Yeah - The Story Of Modern Pop»

Faber & Fabert

Jeg har intervjuet Bob Stanley noen ganger i årenes løp. Jeg må innrømme at jeg har møtt ham noen ganger mer enn strengt tatt nødvendig med tanke på Saint Etiennes nyhetsverdi, men det er alltid en utsøkt fornøyelse å snakke om popmusikk med noen som har et like idiotisk intenst forhold til dette som jeg har selv. Under Øyafestivalen i fjor fortalte Bob Stanley om denne boka, som skulle hete «Do You Believe in Magic», etter den nydelige gamle hitlåten til The Lovin’ Spoonful. Da han snakket om seg selv på Bylarm-programmet sist vinter hadde boka skiftet navn til «Yeah Yeah Yeah». Nå er den endelig kommet ut, på 750 tette sider som gjør «Yeah Yeah Yeah» til det nærmeste vi kommer popmusikkens bibel.

Bøker om popmusikk kommer ut hele tida, fra store artistbiografier til lange avhandlinger om de mest spissfindige tema. Gjennomganger over den totale og komplette pophistorien har ikke vært forsøkt siden verden var så ung at det gikk an å få plass til denne historien i det vi kaller «pocketbøker», som Charlie Gilletts «The Sound Of The City» og Nik Cohns «Awopbopaloobop». Som begge kom i 1970, og lenge var regnet som standardverker. Men som altså slutter i 1970. Uansett hvor konservativt syn man måtte ha på popmusikk (Little Steven mener at det ikke har skjedd noe nytt siden 1972), litt mer må det være å melde.

For Bob Stanley er popmusikken lyden av tida vi har levd. Alle hendelser er farget av samtidens mest populære plater, som et lydspor til livet, for å bruke en litt forslitt klisjé. Dette fører fram til en kontroversiell konklusjon fra forfatterens side: Den tida er over. Da popmusikken fungerte som et hemmelig nettverk for en hel generasjon, med liv som dreide seg rundt de nye platene, plasseringen på listene og utviklingen til artistene. Gamle popfans følte seg fremmedgjort da en listetopp mer ble et uttrykk for vellykket markedsføring enn for populær konsensus. Da Westlife begynte å konkurrere med Beatles og Elvis om flest topplasseringer slo panikken inn, skriver han. Dette betyr ikke at Bob Stanley føyer seg inn i rekken av sutrende gamlinger som mener at musikken var bedre før, den har bare mistet sin definerende kraft.

Det morsomste i Bob Stanleys store prosjekt er det fullstendige fraværet av snobbete «rockisme» i hans historiesyn. Han tar pop på alvor, som i forkortelse for populær, og går til å begynne med gjennom alle de 12 platene som lå på den aller første britiske hitlista i november 1952. Han skriver like entusiastisk om Frankie Laine, Nat King Cole og Vera Lynn som han senere skriver om Fairport Convention og Todd Rundgren. Og langt flere som strengt tatt ikke gjorde seg så sterkt gjeldende på hitlistene. Argumenter er (usagt) at de burde vært der, og (uttalt) at de var med på å inspirere så mye annet. Og her er endelig ei bok som bruker ei halv side på å fortelle om Tony Burrows, uten at den er forpliktet til å engang nevne Leonard Cohen, Tim eller Jeff Buckely. Tony Burrows sang på hitlåter med en lang rekke engelske grupper, vinteren 1970 lå fire av dem på hitlistene samtidig, og Burrows sang med tre av dem i samme sending av Top Of The Pops. Produsentene fikk mistanke om juks, og bannlyste Burrows.

Rockens historie fortelles oftest gjennom album. 1966 er selvfølgelig «Pet Sounds», «Blonde On Blonde» og «Revolver», men de overskygger ikke øyeblikk som «Hold Thight» med Dave Dee, Dozy, Beaky Mick And Titch, «With A Girl Like You» med Troggs eller Ike & Tina Turners «River Deep Mountain High» (alle mine egne eksempler) for opplevelse av ren og skjær urkraft i musikken. Stanley undervurderer ikke albumet, men trekker fram gamle popstjerner med like stor respekt som rockens såkalte giganter. Likevel er «Yeah Yeah Yeah» mer enn gamle hithistorier. Det er en saklig, lineær framstilling av hele historien, med Elvis Presley, Beatles og Stones, Michael Jackson og Bruce Springsteen, men også egne kapitler om progrock, deep soul, 2 Tone, country, housemusikk, tidlig rap og rave og alt mulig annet. Og like selvfølgelig Abba, Bee Gees, Kraftwerk, Pet Shop Boys og mange andre som ikke alltid kommer med i såkalte gode rockeselskap. Stanley mener at skillet mellom pop og rock er kunstig, og at svart musikk og elektronika for ofte blir skrevet ut av pophistorien.

Bob Stanley får virkelig med seg de fleste sentrale hendelser i de 60 årene han forteller om, med en analytisk holdning som ikke går på bekostning av underholdende formuleringer. Selv om det gedigne omfanget av emner også gir boka en lett oppramsende karakter. Vi kunne tenkt oss at forfatteren hadde delt flere av sine private opplevelser av musikken, men bøker om å være fanget på livstid i denne verdenen er allerede fornøyelig skrevet som selvbiografi («Lost In Music» av Giles Smith) og roman (Hi-Fidelity» av Nick Hornby). Noen vil kanskje mene at popmusikk er altfor morsom og spennende til at det kan være vits i å lese om den. Innvendingen er forståelig, for dette er ikke ei bok jeg vil anbefale noen å sette seg ned og lese i lange strekk. Mer ett og ett kapittel, med god tid, internettet tilkoblet, slik at vi kan høre musikken fra de forskjellige tidene og stedene han skriver om. Da blir «Yeah Yeah Yeah» en like stor opplevelse som tittelen antyder.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Norsk pophistorie

Jan Eggum, Bård Ose, Siren Steen og Jon Vidar Bergan (red.)

Norsk Pop & Rock Leksikon

Vega forlag

Sju år er gått siden den første utgaven av Norsk Pop & Rock Leksikon. Sju år er like lenge som verden levde med The Beatles, en liten evighet i popmusikken. Derfor kommer nå en ny utgave, oppdatert av Jon Vidar Bergan, som ikke var involvert i den første. Kanskje fordi han selv på denne tida egenhendig skrev «Store rock- og pop leksikon», med hele den internasjonale oversikten.

Arbeidet med dette praktverket ble startet av Jan Eggum, som etter mange års iherdig innsats fikk ferdig en liten kulturskatt. Her var egne artikler om 1.500 navn, hele den norske platehistorien, danseband, death metal og gamle revystjerner i skjønn forening slik at vi i rask alfabetisk rekkefølge kan lese om Bugges Firo fulgt av Burzum, Lalla Carlsen av Carpathian Forest, mens Gazpacho siden sist har sneket seg inn mellom Gatas Parlament og duoen Gerd og Otto.

600 sider er blitt til 750. 140 nye navn er lagt til, over et bredt spekter, slik at Susanne Sundfør, Moddi, Todd Terje, Team Me alle er en del av den store oversikten. Men ikke Ylvis, sannsynligvis fordi de aldri hadde gitt ut plate før denne boka kom ut.

Ellers er det gjort en rekke korreksjoner siden sist. Vi kan bekrefte at alle faktiske innvendinger vi hadde sist er blitt rettet, slik at f.eks. «Marit og Marion synger kjente barnesanger» er kommet med i diskografien til M2M. Og Raga Rockers nå får nå litt større plass enn bergensgruppa Radiofantomene. Fortsatt savner vi likevel gruppa Lillemor, som laget et av de beste norske albumene vi vet om. Så mye rart som ellers har fått plass hadde det vært på tide å ta dem med i den store oversikten.

Nytt siden sist er at stadig flere av de omtalte platene fra norsk pophistorie er lett tilgjengelige på EDB-spillere. Nå går det an å sitte her og bla i boka, høre, få assosiasjoner, og høre enda mer. Noe gammelt og godt fra Bergeners? Noe nytt med Fjorden Baby? Her er mer enn nok å ta av.

geir.rakvaag@dagsavisen.no