Forandret verden med musikk

Prefab Sprout har stort sett vært borte i det nye århundret. Vi har hørt stadig mindre fra dem, men stadig mer om dem, mens det gode ryktet deres vokser seg stadig sterkere. Prefab Sprout er blitt et slags kultband, som man bare aner eksisterer. Som vi har mange plater av, som fjerne minner om gammel storhet. Neste uke kommer «Crimson/Red», som allerede har lekket så ettertrykkelig på nettet at vi vet at gamle venner ikke vil bli skuffet. Selv om det skal litt til for å nå opp til gamle høyder.

- Sanger fascinerer meg. Jeg er opptatt av rollen sanger spiller i folks liv. En sang kan si så mye, og da tenker jeg ikke bare på tekstene. Men også effekten melodier har på folk, sa sangeren Paddy McAloon en gang vi snakket med ham. Han klarte å sette teoriene sine ut i praksis. Selv om Prefab Sprout til å begynne med høres ut som en selvmotsigelse. En slags alternativ holdning til den perfekte popmusikken. Steely Dan fra gutterommet.

- Prefab Sprout var et kjellerband som strakte seg mot det sofistikerte. Til et nivå de kanskje ikke kunne nå. De var så pretensiøse som det kan få blitt. Paddy McAloon hadde med alle studiepoengene i hver setning. Samtidig var det en skjønnhet i sangene, som nesten var barnslig, mener Sondre Lerche, en av gruppas aller største beundrere.

Prefab Sprout kom ut fra en litt undervurdert bølge av nye band på 80-tallet. Til tross for sitt dårlige rykte hadde denne tida også flere kjennere av sofistikert låtskriving - Martin Fry i ABC, Green Garthside i Scritti Politti, Gary Clark i Danny Wilson, Robert Forster og Grant McLennan i The Go-Betweens, de derre i The Smiths, og selvfølgelig Paddy McAloon. Prefab Sprout var det nye store fra Newcastle i 1982, på det tidsriktige platemerket Kitchenware. Den første singelen het «Lions In My Own Garden Exit Someone». Ingen skjønte hva den handlet om, sangen plaget ivrige teksttolkere, men den var lyden av en ny holdning i britisk popmusikk. Senere avslørte Paddy McAloon at tittelen bare var sammensatt av forbokstavene i den belgiske byen Limoges, der kjæresten hans bodde på en tida. Til å begynne med skulle han ikke være lett å forstå. Senere ble det litt enklere.

Prefab Sprouts debutalbum «Swoon», fra 1994, hadde en tittel som antyder innholdet. Et musikalsk svermeri, intet mindre. Med et svimlende ambisjonsnivå, i både tekst og musikk. Hva var det de prøvde på? Var det egentlig noe mer med Mexico enn at det rimte på «Don’t Go». Er det lov å lage en sang som heter «I Couldn’t Bear To Special»? Sangen inviterte til kommentarer om at påstanden ikke var noe sangeren trengte å bekymre seg for. Det skulle vise seg at han var rimelig spesiell likevel.

- Jeg har forstått at hvis jeg virkelig vil røre folk med sangene mine må de forstå hva jeg sier. Ikke at jeg har så mye jeg vil ha sagt, forresten, sa Paddy McAloon senere da han kommenterte de tidlige sangene sine. Som han nå beskrev som «for fancy», og bare tok med én av dem blant de 16 på samleplata «A Life Of Surprises». Samtidig betrodde han oss at han vurderte å kalle samlealbumet «Kamikaze Jukebox», siden låtene deres pleide å krasje før de nådde hitlistene.

For Prefab Sprout klarte å overleve den første nyhetens interesse. Det neste albumet ble deres første mesterverk. På «Steve McQueen» hadde McAloon forlatt de mest kryptiske lyriske ideene fra «Swoon», men beholdt de guddommelige melodiene, og sto fram som en låtskriver av klassisk format - med mer til felles med den store amerikanske sangboka enn med britisk rock. Etter en rekke remikser ble omsider «When Love Breaks Down» en hit. En sang med et budskap flere kunne forholde seg til - «the things you do/to stop the truth from hurting you». Prefab Sprout ble gradvis lettere å forstå. Uten at sangene ble mindre fantasifulle. Paddy McAloon spilte senere inn «Steve McQueen»-albumet om igjen helt alene, ga det ut i 2007, og fikk det til å høres enda bedre ut enn originalen. Sannsynligvis den beste plata som er gitt ut i det nye århundret, spør dere meg.

Prefab Sprout har ikke alltid vært et like tilbaketrukket fenomen som de er nå. Lenge var de et relativt normalt band, som også kom til Oslo for å spille. Et uforglemmelig minne fra en desemberkveld i 1985, og turneen etter «Steve McQueen»-albumet: Snøen lavet ned, vi satt i timevis og ventet på å få intervjue bandet som aldri kom fram i sladdeføret fra Sverige. De nådde så vidt konserten på kvelden. Som ble en storartet forestilling på det som pleide å hete Circus i Chateau Neuf. Med en rekke av låtene fra «Steve McQueen», en helt ny som het «Cars And Girls», og Prefab Sprout ble så godt mottatt at de måtte begynne å spille sanger om igjen for å få nok ekstranummer - spesielt «When Love Breaks Down». Og McAloon tilegnet «Tiffany» til Knut Hamsun, som var en av hans favorittforfattere.

Etterpå, langt ut på natta nå, snakket Paddy McAloon lenge og vel, om at «Mysterier» var den boka han likte aller best, at «Running Up That Hill» med Kate Bush var favorittsangen hans fra 1985, og at han for all del ikke måtte oppfattes som pretensiøs, som om han var en 80-årenes ekspertkommentator i popmusikk. - Sangene mine er på ingen måte avansert filosofi. Likevel kan jeg på en måte gå med på at vi er flinke sammenlignet med de fleste andre, innrømmet han. Sannsynligvis nikket jeg forståelsesfullt.

Nå fortsatte Prefab Sprout å gi ut glimrende album med jevne, men lange mellomrom. Min egen favoritt er «Andromeda Heights» fra 1997, der de virkelig lykkes med å lage den delikate, romantiske Bacharach-popen de fleste bare må drømme om. «Andromeda Heights» er en hemningsløs hyllest til den store kjærligheten - eller kanskje heller til den store kjærlighetssangen. «Have you ever thought who made all those stars above/It‘s a mystery/But no mystery like the mystery of Love», synger McAloon i «The Mystery Of Love», typisk for alle disse sangene der de svever majestetisk høyt i det blå. Paddy McAloon bruker så store ord at de bare kan fungere sammen med de helt store melodiene og de mest delikate arrangementene. Prefab Sprout har alt dette.

Paddy McAloon er ikke en vanlig folkesky medieflyktning. Han har i mange år lidd av en sykdom som svekker både syn og hørsel, en tilstand som preger hans originale soloalbum «I Trawl The Megahertz» fra 2003. I senere år har Prefab Sprout gitt ut «Let’s Change The World With Music» i 2009, visstnok et av flere bortimot ferdige album som ikke ble gitt ut i en produktiv periode på 90-tallet. Nå er det klart for deres første ordentlige album på 12 år. Spilt inn av Paddy McAloon helt alene, i umiskjennelige stil. Stort stiligere blir det ikke.

geir.rakvaag@dagsavisen.no