Takket være fagforeningen

The Kinks

«The Kinks At The BBC»

Universal

«Nå, møt ei gruppe som nylig kom fra ingenting til toppen av hitparaden. Det er en rhythm-and-blues-gjeng med langt, skulderlangt hår, og det merkelige navnet The Kinks.» Slik ble The Kinks introdusert før sin første opptreden i BBC i 1964. Og slik begynner samlingen av deres innspillinger for den britiske rikskringkastingen.

Før har vi hørt plater med gamle BBC-opptak fra The Beatles, Jimi Hendrix, Cream og en lang rekke andre 60-tallshelter. Forklaringen på dette spennende tilskuddet til artistenes offisielle utgivelser finner vi i godt fagforeningsarbeid. For det britiske musikerforbundet, Musicians Union, sto alltid sterkt på krava. I kampen om arbeid for alle fikk de begrenset antallet timer BBC kunne spille plater i løpet av et døgn. Bare fem timer om dagen, fram til popradioen Radio One ble startet i 1967. Før poprevolusjonen ble derfor de mest aktuelle slagerne gjerne framført av radioorkesteret, med innleide sangere. For å etterkomme lytternes krav om å få høre den nye beatmusikken måtte BBC hente inn artistene til egne studio, og få dem til å spille inn sine sanger på nytt. Til tarifflønn. Selv om BBCs Radio One snart fikk lov til å spille flere plater var ideen med å la artister spille inn egne låter så god at praksisen har fortsatt. Mest kjent er utallige såkalte «Peel Sessions» fra programmet til DJ-en John Peel. Slik kom The Kinks på besøk til BBC, om og om igjen, fra gruppa var helt ny i 1964 og fram til 1994, to år før bandet spilte sin foreløpig siste konsert, på Norwegian Wood i Frognerbadet.

I sin andre opptreden i BBC ble The Kinks introdusert som representanter for «the shaggy set» - bustehodene. Hvorfor hadde de så langt hår? - Jentene vil ha det, som de før ville ha mustasjer, sier gruppa. - Jeg kunne ikke hatt langt hår hvor mye jeg enn ville. La oss forandre emne, spøker programlederen, og spør gruppa «som har fått lov til å lage egne sanger» om de kommer til å fortsette med dette. - Om vi klarer å lage gode sanger, svarer Ray Davis, som nettopp hadde fylt 20. Til å begynne med spilte de sanger av Bo Diddley og Chuck Berry, men også sin egen lille genistrek «You Really Got Me». Utviklingen gikk i rasende fart videre.

Til å begynne med skilte ikke lyden av The Kinks seg fra andre samtidige rhythm and blues-band, inkludert noen norske. Så begynte Ray Davies å skrive stadig flere av disse sangene som så sterkt preget av hans egne omgivelser. - Bakgrunnen min er viktig for sangene jeg har skrevet. For å finne min egen identitet. 60-årene ga den britiske arbeiderklassen en stemme, sa han da vi snakket med ham for to år siden. - Det må være originalt. Det må være ærlig, sa han til en programleder i BBC i 1965. Så enkel er forklaringen på magien til The Kinks likevel ikke. Tekstene til Ray Davies har vært gjenstand for store avhandlinger, men her hjemme på 60-tallet hadde vi så vidt lært oss å snakke norsk da vi ble tiltrukket av kraften fra «Dedicated Follower of Fashion», «Sunny Afternoon» og «Waterloo Sunset».

«The Kinks At The BBC» er i sin fulle prakt alle radioinnspillingene de gjorde spesielt for BBC. Til sammen 112 låter, med korte intervjuer innimellom. «You Really Got Me» ble framført mange ganger i årenes løp, men platene kan likevel høres som en god gjennomgang av historien om The Kinks. Spesielt det kompakte dobbeltalbumet, men den fulle pakken er på fem CD-er, og en DVD med alle tv-opptakene som er bevart - til sammen nesten fire timer film. Av denne DVD-en lærer vi først at BBC har slettet enda flere opptak fra 60-årene enn NRK, og siden at musikerforbundets forbud mot miming på TV ikke trådte i kraft før like etter framførelsen av «Sunny Afternoon» i 1966. De fleste opptakene er derfor fra 70-tallet, med fire hele tv-konserter, inkludert et juleshow fra 1977.

Jeg fikk nylig en ironisk anmerkning i Morgenbladet etter å ha skrevet at folk flest bare kjenner 30 av de uendelige mange gode sangene til The Bee Gees. Avisen mente nok at dette var å overvurdere popinteressen til Dagsavisens lesere. Jeg er redd innvendingen kan ha en viss relevans. Vi får innse at folk flest, inkludert de fleste av dem som sier at de er Kinks-fans når de ringer inn til «Popquiz», heller ikke kjenner mer enn en liten håndfull sanger av Ray Davies. De fire vi allerede har nevnt, og kanskje «Lola» også. Sørgelig må verden være for musikkinteresserte som hører på andre innspillinger før de har fått med seg «See My Friends», «Where Have All The Good Times Gone» og «Days». Og alle de sangene som er enda mindre kjent. Denne uka har jeg merket en betenkelig motvilje mot å høre på nye plater innimellom alle disse gamle sporene med The Kinks. Sånn får det bare være.

Historien om The Kinks ble foreløpig fullført da Ray Davies framførte «Waterloo Sunset» under avslutningen av OL for to uker siden. Et svært følelsesladet øyeblikk for gruppas mange gamle venner. Gamle venner som vet at langt hår var overvurdert, men at sangene til The Kinks aldri går av moten.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

Varme sanger

Neil Diamond

«Hot August Night - 40th Anniversary Deluxe Edition»

Universal

Hvis vi får oppleve bare én varm kveld til i august skal jeg sette meg på verandaen og høre på Neil Diamonds «Hot August Night». Denne uka har Diamond gjort fem konserter på utendørsarenaen Greek Theater i Los Angeles. Der han også var ti kvelder for nøyaktig 40 år siden. Og spilte inn plata som er blitt stående som et av hans hovedverk.

«Hot August Night» ble så populær at den tok Neil Diamond over i underholdningsindustrien. Han dro til Las Vegas, og for mange forsvant han fra standardutvalget av sangere og låtskrivere - selv om The Band hadde ham med i det gode selskapet på «The Last Waltz». Når vi hører igjen «Hot August Night» får vi bekreftet at Diamond hører hjemme blant de aller fremste - «Solitary Man», «Girl You‘ll Be A Woman Soon» og «And The Grass Won‘t Pay No Mind» er så gode sanger at de gjør litt vondt.

Jubileumsutgaven av albumet øker antallet spor til 29, inkludert en versjon av Randy Newmans «I Think It‘s Going To Rain Today». Både Newman og Diamond begynte med å skrive sanger for andre artister, men fant heldigvis sin egen stemme før det var for sent.

Når sommerens konserter er over begynner 71 år gamle Neil Diamond å lage et helt nytt album. Så sent som i 2008 nådde han endelig førsteplassen på albumlista i USA, med «Home Before Dark». Som inneholder sangen «Pretty Amazing Grace», som er så inntrengende at den kan måle seg med hans høyest elskede sanger fra 60- og 70-tallet. Neil Diamond er en av de beste, før, nå og alltid.