Rockinvasjon fra Sverige

- Jeg liker kontrastene i livet. Å komme til Bylarm med nytt band, og følelsen av å gjøre noe helt annet i sommer. For jeg liker først og fremst å spille. Da er det ingen forskjell på å gjøre det for 50 på en klubb eller 10.000 på festival, sier Dennis Lyxzén.

Det dreier seg likevel om to helt forskjellige band. Refused spilte hardcore punk på engelsk. Invasionen mer melodisk postpunk på svensk.

- Forskjellen på de to gruppene er at Invasionen er et band som vi bygger opp nå. Det er litt mer spennende. Invasionen er mer kreativt. Refused kommer bare til å være morsomt, mener Lyxzén.

Mange ble glade

Gjenforeningen av Refused etter 14 års fravær er blitt en av de store begivenhetene i år, og står allerede høyt på plakaten på Øya, Roskilde og den amerikanske Coachella-festivalen. Selv om Refused nesten ikke ble lagt merke til da de sa takk for seg med det senere genierklærte albumet «The Shape Of Punk To Come». De har vel aldri spilt for så mange mennesker før?

- Nei, faen, vi spilte på Blitz i Oslo. Den siste konserten var for 40 mennesker og en pose småpenger. Det er rart å vente i 14 år og så er det plutselig en jättestor greie. At det er blitt så stort, det er som om vi har vunnet i lotto. Vi hadde ikke forventet dette. Vi tenkte at det blir kult, og at noen kommer til å bli glade. Vi ante ikke hvor mange som skulle bli glade.

- Hvorfor tror du interessen er så mye større nå?

- Nei, vi var jo et band for spesielt interesserte. Et halvstort hardcoreband. Men med den siste skiva transcenderte vi sjangeren. Men det var ingen utenfor Blitz og de miljøene som hadde sett oss. Mytene og mystikken rundt bandet har skapt stadig større oppmerksomhet.

Skummelt språk

Dennis Lyxzén har vært kjent som en av Sveriges mest politiske rockeartister. «Capitalism is indeed organized crime», heter det i den gamle sangen «Refused Party Program». Disse holdningene fortsatte han å eksponere i mange år i sitt neste band, International Noise Conspiracy. På det nye albumet til Invasionen er det ikke noe sånt?

- Det har ikke noe med skifte av språk å gjøre. Jeg skrev flere sanger som var både sinte og politiske denne gangen også, men de var bare ikke bra nok. Så da ble de ikke med. For ti år siden hadde de kommet med, fordi det var viktig at de politiske tekstene skulle med. Om man skraper litt på overflaten, så er politikken der ennå. Men på svensk kunne jeg også nærme meg meg selv litt mer.

- Du syntes det var litt skremmende å synge på svensk, på tross av alle store forbilder?

- Det blir sånn. Har man aldri gjort det før, føles det skummelt. Vi har spilt inn plata på engelsk også. Invasionen er primært et svensk prosjekt. Men ettersom jeg er for rastløs til bare å spille i Sverige og i Norge, så vil jeg ut og turnere på ordentlig.

Radikalt uttrykk

- Hva er erfaringene dine med å synge eksplisitt politisk musikk?

- Det har vært bra for meg, men det er ikke verdens smarteste image å være så stor i kjeften. Nå valgte jeg aldri den imagen. Det er den jeg er. Hva folk forventer av meg nå, kan jeg ikke ta hensyn til. Jeg må følge musikken. Fordi jeg ikke synger at høyreregjeringen er dårlig, betyr det ikke at jeg ikke synes det. Det må finnes en balanse mellom massekommunikasjon og et radikalt uttrykk. Med Invasionen er musikken og uttrykket viktigere enn slagordene. Som sagt; jeg skrev noen sanger om kapitalismen, men de var ikke gode nok til å komme med.

- Hvordan blir det å spille «The Shape Of Things To Come» igjen? Med tekster som er skrevet av en mye yngre mann?

- Det er jo likevel jeg som har skrevet dem. Hvert ord var kanskje ikke like smart, men det gjelder å finne sin tolkning av dem nå. De må gjøres til mine egne nå. Da blir de nok litt annerledes også. Det finnes ingen nostalgi rundt dette, det skal ikke være nøyaktig som i 1997.

Musikk fra nord

I stedet for politikken er sangene på Invasionens nye album «Saker som jag sagt til natten» preget av tilværelsen i Umeå nord i Sverige. Der «isoleringen skapar sin egen värld», som det heter i sangen «Norrsken» («Nordlys»)

- Umeå er ikke Stockholm, Oslo eller London, men en isolert liten by. Jeg har bodd der hele mitt liv, vi har minus 25, det er helt svart der ute, man har ingenting å gjøre, men noe som får oss til å bli. Følelsen av å være utenfor har gjort at det alltid er blitt skapt bra musikk der. Vi er tvunget til å gjøre det selv. Da vi begynte å spille punk og sette opp konserter, ringte jeg til et bookingbyrå sør i Sverge for å få et hardcoreband til Umeå. De lo bare. Så da får man skape sine egne forutsetninger.

- Invasionen spiller mer postpunk enn punkrock. Er det å se framover eller bakover?

- Det er sånn man fungerer om man liker musikk: At man ser i forskjellige retninger for å gå framover. Musikken vår er ikke nyskapende, men den er ny og frisk for meg. Det føles som om musikken er preget av hvor vi bor. Med kulden og isolasjonen som er spesifikk for vår situasjon.

Med Rick Rubin

To av platene til International Noise Conspiracy ble produsert av Rick Rubin, den kanskje aller mest ettertraktede produsenten i verden i moderne tid. Hvordan kom det til?

- Han så oss live, for mange år siden, og likte oss veldig. Så fikk jeg en e-mail, der han skrev «kan jeg få produsere dere».

- Og da sa dere ikke nei?

- Da spurte jeg ikke engang de andre i bandet før jeg svarte. Han likte oss, og trodde vi hadde potensial til å bli et stort band. Så hadde vi litt utur med hele industrien etterpå, men vi fikk gjort to plater med ham.

- Lærte du noe?

- Han har et øre for musikk som er veldig spesielt. Jeg lærte veldig mye av å spille med ham, og tok med meg mye videre. Han drillet meg spesielt som sanger. Jeg var en halvgod sanger før, nå synes jeg at jeg synger ganske bra.

Dennis Lyxzén forteller at International Noise Conspiracy spilte på Bylarm da det fortsatt var i Bergen. Han vet hva han går til, med konserter på en halv time.

- Vi er jo egentlig et punkband, så vi er vant til prinsippet. I Invasionen har vi lengre låter, så vi rekker ikke så mye. Men vi gjør jo to konserter der, da...

- Bylarm for nye band nå, verdensberømt i sommer?

- Og etterpå reiser vi hjem og spiller for 20 i Umeå. Alt er en herlig del av livet.