Som en boblende, varm, ustoppelig kilde

KONSERT
Bob Dylan
Reykjavik, Island

6

REYKJAVIK (Dagsavisen): I USA, i Yellowstone nasjonalpark, finnes «Old faithful»; en av verdens største geysirer. Når Dylan nå besøkte geysirenes land Island, framsto han da som en «old faithful» som regelmessig når de største høyder, eller som en utbrent pensjonist? Han var jo tross alt 67 år sist lørdag. Jeg har sett ham «i store utbrudd» tidligere i år i Dallas, USA, og hadde høye forventninger, men ville jeg få forventningene innfridd, det var et spørsmål før konserten.

Varm og avslappet

Det går imidlertid ikke mange sekundene inn i åpningslåta «Stuck inside of Mobile With The Memphis Blues Again», før publikum skjønner at dette blir bra. Bandet er tett og Bob er «på», og ikke minst kan mye av det han gjør denne kvelden kalles synging og ikke bare «brøling» og «hvisking», slik det er blitt for mye av de senere årene. Sang nummer to for kvelden, den velkjente «Don’t Think Twice, It’s Allright» er bare nydelig. Vellyden av det dyktige bandet og Dylans stemme og arrangement av låta, som ikke er ugjenkjennelig fra «originalversjonen», får alle til å skjønne at dette blir en stor kveld.

Jeg skal ikke gå igjennom alle sangene, da minst halvparten vil bli byttet ut med andre sanger før Stavanger-konserten, men allikevel nevne et par som viser hva denne mannen kan gjøre når han er på sitt beste. «Countrysvisken» fra slutten av 60-tallet «I’ll Be Your Baby Tonight» har alltid vært fin og er spilt av utallige artister. Den er også jevnlig spilt av Dylan selv. Men egentlig er den ikke sangen man forventer skal være kveldens høydepunkt. Det var den denne gangen for meg. Dylan synger innbydende og presist hvert eneste ord. Bandet spiller mykt med Donny Herrons flotte pedal-steel gitar spill som viktigst, og alle smilene på scenen mellom Bob og musikerne i bandet sprer seg til hele salen. En av Dylans mange flotte sider; varmen og avslappetheten har vist seg fra sin beste side og skapt god stemning.

Fire faste

Et annet høydepunkt var «Summerdays» fra «Love and Theft». En sang spilt på de fleste konserter siden 2001, og som derfor mange har blitt lei av. I kveld blir den på typisk Dylansk vis gitt en ny dimensjon. Rytmen og swingen i Tony Garniers bass og George Receles trommer og ikke minst Dylans eget pianospill gjør at ikke en fot i salen er i ro. Dylan gestikulerer med hender og hele kroppen, nesten likt en Jerry Lee Lewis, smiler til publikum og ser stolt ut av hva han har fått til når sangen er over. Dette hadde jeg ikke forventet med denne låta. Nevnes skal også «Workingman’s Blues #2» fra «Moderen Times». Sologitarist Denny Freeman spiller lysende og Dylan tror på det han synger. Det er ikke bare meg som får gåsehud av dette.

Fire sanger ser ut til å ligge fast på denne turneens program: en rockete versjon av «Highway 61», en tordnende «Thunder On The Mountain», en smygende «Spirit On The Water» og til slutt enten «Like A Rolling Stone» eller «Blowin In The Wind». Resten av setlista for Stavanger er nok åpen. Det var «Blowin...» han avsluttet med på Island, i nytt arrangement, hvor Freemans sologitar minnet meg om hva Santana gjorde sammen med Dylan i 1984.

Konklusjonen er klar. For tiden er Dylan verken en geysir som innimellom blåser til himmels, eller en utbrent pensjonist. Han er en boblende, varm, ustoppelig kilde, ja nesten glødende lava.

Steinar Daler har sett Dylan live en rekke ganger, og er en av de mest aktive i Norsk Dylanologisk Selskap.