Heltene fra synthens pøl

– De spiller jo ikke ekte musikk! Det var reaksjonen du kunne få fra folk som sannsynligvis hørte mye på Europe om du sto fram som Depeche Mode-fan på 80-tallet.

Om to dager spiller Depeche Mode for en utsolgt Quart-festival. 10.000 nordmenn skal samles i Bendiksbukta for å oppleve synthveteranene knappe fem måneder etter at de spilte for et like utsolgt Oslo Spektrum. Ifølge VG er gruppa på triumfferd verden over. Den siste plata deres har fått kritikerne til å mene at Depeche Mode knapt har gitt ut et dårlig album og at de har satt dype spor etter seg i pophistorien. For en som har fulgt bandet siden 1981 er det uvant å lese hyllester til Depeche Mode fra norske anmeldere som nokså fast har avfeid bandet som dystert 80-tallsfenomen siden før Ketil Bjørnstad kalte dem «nokså komisk» i Aftenposten i 1986. Da er det jo fint at norske anmeldere har sett lyset. Det tok bare et par tiår.

Schizofrent

For en som har hatt Depeche Mode nærmest som en privat gutteromsgreie i alle år føles det schizofrent når bandet plutselig er allemannseie. På åttitallet levde man ensomt og farlig som DM-fan i Norge. I en russeavis fra 1987 står det at undertegnede er den eneste som synes at Depeche Mode er dansemusikk og få har vel også blitt dyttet unna så mange stereoanlegg som meg. Jeg kjenner også en DM-fan som ble forfulgt og kastet stein etter av en gjeng Kiss-fans. En annen Depeche-fan ble slått ned av en fyr i cowboyhatt på Strømmen fordi han hadde synthsveis. Bakgrunnen for voldsomhetene kan sies å være syntheziseren som mange så på som en krigserklæring mot gitaren. I dag er fengende gitarriff et Depeche-varemerke.

Mobbingen er likevel ikke over. Voksne jenter synes også det er gøy å hevde at DM-frelste menn med at tekstene deres er homoerotiske og at det var flest karer på vinterens konsert i Oslo. Disse damene har selvfølgelig ikke hørt «The Landscape is Changing» fra 1983 en alvorlig sang om forørkning. DMs tekster handler ellers mest om mellommenneskelige temaer om lengsler avhengighet frykt og framtidshåp og drømmen om det perfekte forhold ofte med sterke hint om behovet for å bli dominert på seksuelt vis. Noe kinky med andre ord men så er opphavsmannen Martin Gore (43) en bleikfeit engelskmann med sans for gammel amerikansk blues lær og dameklær. Depeche-gutta er uansett ikke homser de er gift og skilt og har en haug med unger.

Depeche Modes kinky-image forhindrer ikke platesjappene fra å ha gjentatte kampanjesalg av de gamle platene deres. For oss som har alt fra før er det en trøst at det før jul kommer både live-DVD og best of-plate. Samtidig blir gruppas gamle plater i år også utgitt på nytt i remastrede luksusversjoner. Tre av dem er allerede ute: Debutplata «Speak and Spell» (1981) som ga bandet ry som «fluffy synthifiserte teenybopper popstjerner» i årevis «Music for the Masses» fra 1987 og «Violator» fra 1990 som ble gruppas endelige kommersielle og kunstneriske gjennombrudd. Remasterversjonen av «Speak and Spell»s 25 år gamle catchy elektropop er et nostalgisk høydepunkt selv om det her og der låter som et rytmisk kassaapparat.

Med luksusutgavene følger dokumentarfilmer som forteller kapitler i Depeche Mode-historien. Her sier blant annet direktør Seymour Stein i Sire Records at han i 1981 reiste fra New York til DMs hjemby Basildon for å signe gutta.

– Andre band på denne tiden kunne du ikke se på i en time uten å sovne. Depeche Mode var bare så jævlig bra sier Stein. For ordens skyld: Depeche live i 1981 var tre sjenerte tenåringer i lær bak hver sin skrøpelige synth frontet av en lavmælt babyface-utgave av David Gahan i bluse.

Tross klesstilen var ikke Depeche Mode en del av den latterliggjorte og kortlivede new romantics-trenden i 1981. Det påpeker DMs mangeårige platedirektør og kompis Daniel Miller i 25-årsutgaven av «Speak and Spell».

– New romantics-gruppene var egentlig rockeband med en fyr på synthesizer. Depeche Mode var i likhet med Soft Cell og Human League et elektronisk band sier Miller. Han forteller også at DM-gutta langt fra var sikre på framtiden i 1981. Med to hitsingler og en bestselgerplate i bagasjen ville Martin Gore vite om han absolutt måtte si opp jobben sin som bankfunksjonær.

Verdens største

Ni år senere kom «Violator» albumet som gjorde Depeche Mode til verdens største elektroniske band. At 90-tallsklassikeren viser et mindre lydfiksert og mer dempet melodiøst Depeche skyldes ifølge gutta selv platas produsent Flood.

– Vi hadde et prinsipp om at vi aldri skulle bruke én lyd to ganger og vi hadde gått tom for lyder. Flood ba oss om å kutte ut bullshiten. Han mente at om noe låt bra skulle vi bruke det forteller Andy Fletcher på «Violator»-dokumentaren. Flood var også den som foreslo å legge danserytmer på «Enjoy the silence». Martin Gore var imot.

– Sangen het jo «Enjoy the silence». Det virket feil å gjøre den disko. Men vi hørte raskt at vi hadde en hit. Den er vår beste låt konstaterer Gore i dag.

I 2006 har Depeche Mode solgt 72 millioner plater de har overlevd seg selv og musikktrender i så mange år at de snart kan kalles synthernes Rolling Stones. Etter hvert har DM også fått anerkjennelse som elektronisk foregangsband som inspiratorer for house- dance og technoscenen og artister som Rammstein og Marilyn Manson. Før måtte man egenimportere DMs mange maksisingler fra England Japan og Tyskland. I dag får du kjøpt låtene deres som infernalske ringetoner til mobilen. Nå spilles de til og med også på NRK Radio og 1981-hiten «Just can't get enough» dukker stadig opp på TV 2 – i en reklame for billigmote. Og intet nachspiel er komplett uten at jenter gnåler om en eller annen DM-låt.

For en som ikke får vært på Quarten er det også en slags trøst at de 10.000 som skal hoppe og ned til Depeche Mode i Bendiksbukta kan gjøre det uten fare for å bli latterliggjort dagen etter. Enjoy the silence.