The Pogues og «Fairytale Of New York» – det store eventyret fortsetter

Forberedelsene til «Fairytale»-sesongen begynte i år med nyheten om at BBC har sensurert den gamle sangen. Ordet «faggot» er ikke regnet som god tone. Det kan vel best oversettes med det vi i høst har hørt som «soper» her hjemme. Et nedsettende uttrykk for homofile fra gammelt av, men også så vanlig i bruk at det dessverre etter hvert ble et alminnelig skjellsord.

Les også: ALT om hvordan «Fairytale Of New York» ble til

I min opprinnelige anmeldelse av «Fairytale Of New York» i 1987 står det at sangen har «en ordbruk som ikke var vanlig i julesangene jeg lærte da jeg var liten». Den har likevel vært den kjæreste julesangen fra popalderen i alle år siden. I 2007, etter 20 år, forsøkte BBCs Radio 1 å sensurere sangen på grunn av ordene «faggot» og «slut», men måtte gi etter for et stort folkelig press etter en dag eller to. Sangens fremste attraksjon er nettopp kontrasten mellom den smektende melodien og framføringen, og en tekst som folk får midt i fleisen. En alkoholisert mann, en (kanskje) narkoman kvinne, språket kan godt være litt «salt», som gruppa selv brukte som argument mot BBC den gangen.

Tidene skifter, men det nye forbudet til BBC er ikke veldig omfattende. Det gjelder bare kanalen Radio 1, som ligner mest på norske P3, altså ungdomskanalen der denne sangen kanskje ikke er den mest spilte uansett. Men det er her den offisielle hitlista blir presentert hver fredag, og der har julesangen til The Pogues vært et fast innslag i år etter år. Den skal fortsatt spilles her, men de to omdiskuterte ordene blir gjemt i lydbildet. Originalversjonen kommer fortsatt til å kunne høres på de mer voksne BBC-kanalene Radio 2 og 6 Music.

The Pogues selv har tatt nyheten med fatning. Da en DJ på BBC innførte et personlig forbud mot sangen i fjor minnet Shane MacGowans om at dette handlet om to oppdiktede personer på bunnen av samfunnet. De var ikke ment å være høflige, velformulerte mennesker, men han hadde likevel ingen fundamentale innvendinger mot at noen reagerte på dette ene ordet nå.

Det som virkelig fikk hendelsen til å bli en begivenhet i år var en støtteerklæring for sangen fra skuespilleren Laurence Fox, i Norge mest kjent for sin birolle i krimserien «Lewis». Han har markert seg med politiske ambisjoner et stykke ute på høyrefløyen, med det nye partiet «Reclaim», som skal fremme det som litt fint kan kalles tradisjonelle storbritiske verdier. Fox brukte den nye anledningen som et argument for å strupe bevilgningene til BBC.

The Pogues tok til motmæle mot Fox på sin egen twitterkonto, og ga uttrykk for at «dette har han ikke har noe med». Slik er det formulert på Wikipedia. Den eksakte ordlyden var «Fuck off you little herrenvolk shite». Dette førte til hard googling av ordet «herrenvolk» i et par dager, og ordet trendet på britisk Twitter. «Herrenvolk» er et gammelt uttrykk for «den herskende rase», spesifikt en politisk ideologi der en etnisk majoritet har enerett på å styre. Spider Stacy i The Pogues (som var mannen bak meldingen) forklarer at han lærte ordet i åpningslinjene i den irske forfatteren Brendan Behans selvbiografi «Borstal Boy», der hovedpersonen blir arrestert av en ung, blond representant for arten, som ironisk nok snakker med BBC-aksent. Venner av The Pogues kjenner Brendan Behan fra ei tekstlinje i «Thousand Are Sailing», en sang som kom like etter, og pussig nok er akkurat like fin som «Fairytale Of New York». Behan er også kreditert for sangen «The Auld Triangle» som The Pogues ofte spilte, selv om opphavet her er mer uklart. «Streams Of Whiskey» handler om ham.

Den samme twitterkontoen til The Pogues-kontoen har videreformidlet en melding fra en aktivist som skriver at han ikke har problemer med sangen i seg selv, men reagerer på alle homohatere som bruker anledningen til å rope høyt om sensur. De har også retwitret en melding som setter oppstusset rundt denne «sensuren» opp mot nyheten om at regjeringen har stanset bevilgningene til et program mot mobbing av seksuelle minoriteter i skoleverket. Der stopper gruppas offisielle reaksjoner.

Vi vil gjerne benytte anledningen til å minne om at det finnes en lang rekke andre flotte sanger med The Pogues også. I disse dager kommer også en samling med opptak gjort for forskjellige radioprogram på BBC mellom 1984 og 1986, såkalte sessions. Her er mange av de mest kjente sangene fra de første årene, men også et par som ikke vært å høre for ofte, som deres versjon av «Danny Boy» som ble spilt inn for programmet til John Peel. «The BBC Sessions» begynner med nevnte «Streams Of Whiskey», og er en sann svir i 70 minutter. Jeg legger forresten merke til at det er ett ord som ble borte i radiosendingen av «The Boys From The County Hell» i 1984, der de sang om å ta seg av en motbydelig husvert, «we broke his fucking balls». Ett ord, i en sang som i sin helhet får «Fairytale ...» til å høres ut som ei barnevise i forhold.

En sang som virkelig ble helt forbudt fra albumet «If I Should Fall From Grace With God», var «The Birmingham Six», Sangen kom som en støtteerklæring til ti menn, seks i Birmingham, fire i Guilford, som i 1975 fikk livstidsdommer for terrorhandlinger på vegne av IRA. Mye tydet på at de var uskyldig dømt, og alle ble frikjent i 1991.

The Pogues spilte og spilte. Jeg er forbauset over hvor mange med ualminnelig god innsikt i popmusikken som hver gang jeg fortalte om enda en god The Pogues-opplevelse spurte om Shane McGowan fortsatt var med. Etter er pause på 90-tallet var han i høyeste grad til stede de siste 14 årene til gruppa. Noen av oss snakker fortsatt om mirakelet på Union Scene i Drammen i 2009. Ordentlig bevart for ettertiden er en opptreden fra 2012, «30th Anniversary Concert at the Olympia», som jeg finner fram en gang i året, og nyter med passende forfriskninger mens jeg tenker, var det noen gang et bedre band? Var de noen gang bedre på scenen enn i Paris i 2012?

Shane MacGowan satt i rullestol sist han viste seg offentlig – under en storstilt feiring av hans 60-årsdag i Dublin i januar i år, den han sang «Summer in Siam» i duett med Nick Cave. Det nye oppsvinget i interessen for The Pogues faller sammen med premieren på dokumentarfilmen «Crock of Cold» om Shane MacGowan i neste uke. Filmen er regissert av Julien Temple, den fremste skaperen av britiske musikkdokumentarer, som sett i «The Filth And The Fury» om Sex Pistols, «Oil City Confidential» om Dr. Feelgood og «The Future Is Unwritten» om Joe Strummer.

Vi lar siste ord i denne saken gå til Bruce Springsteen, på irsk TV forleden for å snakke om sine egne nye sanger. – Jeg tror at om 100 år kommer de fleste av oss til å være glemt, men Shanes MacGowans sanger kommer til å bli husket og sunget. Han er «the man», sa «the boss». Selv om det om 100 år kanskje er glemt at «the man» i en av disse sangene ble kalt både scumbag, maggot og cheap lousy ... hva det nå var igjen?