Ozzfest i Spektrum

KONSERT

Ozzy Osbourne

Søndag 10. juni.

Oslo Spektrum

Karakter: 4

Hadde det vært tollbegrensning på ordet «fucking» hadde Ozzy blitt bortvist på grensa, men han kom, han bjeffet og han vant på en måte som er imponerende, hans gamle livsstil tatt i betraktning.

For den som har fulgt Ozzy noen år er det alltid tilfredsstillende å kunne si at man har sett ham verre. I så måte ble Oslo-konserten absolutt tilfredsstillende. Når han avsluttet med en suggererende versjon av Black Sabbath-låta «Paranoid», var det ikke fritt for at publikum ville ha mer, men det korte festivalsettet ga ikke rom for eksplisitte ekstranumre eller andre overraskelser. På en måte helt greit det også. Da hadde Ozzy Osbourne i løpet av en snau halvannen time fått vist at han fortsatt har et hjem på scenen. Det brede gliset, den gutteaktige gleden av å se publikum strekke seg etter han og hans smittende iver gjør mannen dønn sjarmerende, spesielt når han i tillegg kjører akkurat den hitrekka man forventer. Nettopp sjarmen og det faktum at mannen er som en sirkusarbeider som elsker lukten av sagmugg, er hemmeligheten bak Ozzys fortsatte tilstedeværelse. Og så har «The Osbournes» tikket som et kløktig PR-maskineri i bakgrunnen, med mannen selv tøflende etter bikkjene mens MTV-kameraene zoomer inn hver lille skavank.

Sommerens turne i kjølvannet av den nye studioplata «Black Rain» viser en oppegående, publikumsmøtende og tent Ozzy, selv om fysikken er begrenset og han refererte til lørdagens Trondheimskonsert som en gig i en by «on the south side». At scenen kun består av «marshallrekka», trommesett, keyboard, bass, gitar og en olabuksekledd Ozzy i midten, vitner om at det er festivalscenene han først og fremst er ute etter, men på en arena som Spektrum teller denne minimalismen til et bands fordel om de har noe å bevise. Og det vet Ozzy at han har hver eneste gang han entrer en scene.

Aldri har vi vel sett en metalgruppe så strippet for show og staffasje som søndag. «Sceneshowet» besto av at Ozzy sjokket krumbøyd over scenen med vannbøtter og dynket først seg selv, så publikum, og at han skrek og bar seg om at publikum måtte gå «Crazy».

Det vi så var altså det vi fikk, et hardtpumpende rockeband som dro inn en arbeidsseier. Bandet var samkjørt og godt, og vant mye på å ha Zakk Wylde tilbake på gitar, selv om han er inkarnasjonen av Spinal Tap og kjører soloene helt ut til tenna (bokstavelig talt). Og for ikke å glemme et knippe låter som forente fortid og nåtid, Black Sabbath og Ozzy Osbourne. Med alle disse forutsetningene tilstede kunne det ikke gå galt, og da Ozzy hadde åpnet med den sterke kvartetten «Bark At The Moon», «Mr. Crowley», «Not Going Away» (den beste låten fra «Black Rain») og Black Sabbaths «War Pigs», var det bare å lene seg tilbake.

Ozzy selv ga valuta for pengene, ropte og ba om trøbbel. Han introduserte hver av låtene og herjet med «dårlig» hørsel og hvor høyt han elsket oss mellom hver eneste låt, og gjerne noen ganger under låtene også. Og avsluttet selvsagt hver eneste økt med et «God Bless You All». Zakk Wyldes ulidelige lange solo etter «Suicide Solution» ga midtpartiet i konserten en nedtur, men med «I Don’t Wanna Change The World» og en innlevd versjon av «Mama I’m Coming Home», kunne mannen fra Ozz avrunde denne «klubbkonserten» i storformat med stil og med publikum i fullt kok. Så får det heller være at vi som var til stede kommer til å måtte leve med ordene «I can’t fucking hear you» limt til bakhodet i all overskuelig framtid.

Dette spilte Ozzy i Oslo Spektrum:

1. Bark At The Moon

2. Mr. Crowley

3. Not Going Away

4. War Pigs

5. Believer

6. Road To Nowhere

7. Suicide Solution

8. I Don´t Know

9. Here For You

10. I Don´t Wanna Change The World

11. Mama I´m Coming Home

12. Crazy Train

13. Paranoid