Neil Young åpner arkivene

Neil Young
«Archives vol. 1»
Reprise/Warner

I salg mandag

Jeg husker ikke lenger når jeg hørte ryktene om disse arkivene først. Det virker som det var den gangen mennesker fortsatt gikk rundt på månen. Den kan også ha vært like før utbruddet av første verdenskrig, eller kanskje så tidlig som rundt unionsoppløsningen. Noen vil påstå at disse arkivene dukker opp nå fordi de ble gravd fram sammen med fossilet «Ida». Uansett er de nærmest blitt en stående vits i platebransjen: Nå kommer snart Neil Youngs «Archives». Ja, veldig. Ha, ha. Særlig. Og sånn gikk nå årene.

Nå står den her foran meg. Helt sant. Jeg kan ta på den! En boks med ti plater. I mitt tilfelle DVD-er, men den kommer også som CD og Blue-ray. Dette er forresten ikke en boks. Det er et kabinett. Det kan nesten bli nødvendig å fjerne litt av det gamle inventaret for å få plass til den i stua. Men de som hadde ventet et hvelv fullt av ukjente sanger blir litt skuffet. «Archives» inneholder en lang rekke av Neil Youngs mest kjente glansnummer, mange hentet rett fra de originale albumene. De fleste sangene fra både «After The Goldrush» og «Harvest» er på plass i en eller annen versjon. Den inneholder også albumene som allerede er gitt ut i «The Performance Series» de siste årene, med konserter fra Fillmore East i 1970 og Massey Hall i 1971. Det nylig utgitte albumet fra hans aller første soloopptreden, på Canterbury House i Michigan i 1968, er ikke nevnt i innholdsfortegnelsen, men den ligger og slenger helt løst inni her, den også, som om den ikke ble satt på plass da vaskehjelpen gjorde kabinettet klart for visning. Da er vi oppe i 11 plater. Hvem vet hva de neste dagene vil bringe av nye oppdagelser? Dette er den første plateutgivelsen jeg har sett som godt kan ha hemmelige rom. Det er vel bare å banke litt her og litt der, og høre om det låter litt hult.

Neil Young er en av verdens aller største rockeartister. Diskusjonen om hvem som er best av Dylan og Neil Young er alltid fornøyelig. Jeg liker å sette punktum for mine innlegg i debatten ved å spille gitarversjonen av «Helpless» (her på plate 7, spor 5) for å forklare hvor Dylan fikk «Knocking On Heaven’s Door» fra. Young har ikke Dylans historiske mystikk, men har i større grad klart å fornye seg og hele tida appellere til nye tilhengere. Hver gang en ny generasjon bråkmakere eller visesangere markerer seg i musikklivet blir Neil Youngs heltestatus fornyet. Han har en helt unik forståelse for kombinasjonen av støyende rock og mer følsomme fortellinger. Han har gitt ut plater i forbausende høyt tempo langt opp i alderdommen. Hele tida har han hatt denne kongstanken om å presentere sitt livsverk på en måte som er moderne teknologi verdig. En teknologi som utvikler seg så fort at alle planer fort blir avlegse. Neil Young har vel likevel omsider innsett at tida er inne, at det før eller siden ville bli for sent.

Litt forbrukerveiledning om de forskjellige formatene: «Archives» kommer som CD, DVD og Blue-ray. For de som bare vil høre på hva Neil Young har sunget og spilt greier det seg med CD-utgaven. DVD og Blue-ray visualiserer hele historien i tillegg. Med gamle bilder og annen memorabilia, gjerne ved siden av platespillere eller båndopptakere som angivelig spiller sangene. Det går også an å klikke fram tekstene og enda mer bakgrunnsmateriale underveis. Ofte med nyinnspilte kommentarer og forklaringer fra artisten selv. Neil Young brenner mest for Blue-ray-utgaven. Den er egentlig den samme som på DVD, men skal etter hvert gi tilgang på mer materiale via internett.

CD-boksen er betraktelig mye billigere enn de to andre, den har den samme musikken, og er mer «mobil». Men med DVD og Blue-ray følger en kode for nedlasting av låtene som mp3. DVD og Blue-ray presenterer også den lenge bortgjemte filmen «Journey Through The Past» fra 1973 på en ekstra plate. Den er en sjarmerende tidstypisk eksperimentell «kunstfilm», en situasjonsbeskrivelse fra det tidlige 70-tallet. Også med glimt fra innspillingen av «Harvest», og opptak av Crosby, Stils Nash & Young på scenen. Disse konsertscenene inneholder de mest elektriske versjonene av «Ohio» og «Southern Man» jeg vet om. Jeg tror jeg utroper disse til høydepunktene i hele stasen.

De to første platene heter «The Early Years». De går helt tilbake til The Squires i 1963, og avslører at også Neil Young begynte i et Shadows-band. Opptakene med gruppa har spinkel 60-tallslyd, men å høre stemmen slik den kom over for første gang er en stor opplevelse. Første smak av hva dette virkelig skulle føre til kommer med demoversjonen av «Sugar Mountain» fra 1965, en sang som har fulgt ham gjennom hele livet. Og som fortsatt er en av hans fineste. En av hans 50 fineste i hvert fall. De tidlige årene fortsetter til gruppa Buffalo Springfield. Vi får også for første gang høre noen av sangene hans i tidlige demoversjoner. «The Rent Is Due» ble senere til «I Am A Child», «Down Down Down» til en del av «Country Girl»-suiten. Samlingen har mange slike åpenbaringer.

Tre av platene heter «Topanga» – oppkalt etter åsen utenfor Los Angeles der Neil Young slo seg ned sammen med store deler av hippieeliten på slutten av 70-tallet. Her følger vi starten av solokarrieren og samarbeidet med Crosby, Stills & Nash. Den siste heter «North Country», og tar hovedsakelig for seg sangene han laget for «Harvest» etter å ha kjøpt sin egen ranch lenger nord i California. En hel plate er viet en konsert i Toronto i 1969, en helt fantastisk time med «der skulle vi ha vært». Vi får bare være evig takknemlige for at noen tenkte på å ta opp disse intime opptredenene på ordentlig. Noen av høydepunktene ellers: En himmelsk «Only Love Can Break Your Heart» med Crosby, Stills, Nash & Young. Den hittil ukjente «Everybody’s Alone» med Neil Young & Crazy Horse. «War Song» med Neil Young og Graham Nash, laget for George McGovern til den amerikanske valgkampen i 1972, og egentlig ikke hørt siden. Det er sånne låter som oppfyller alle forventingene til «Archives».

«Archives» inneholder også ei 236 sider lang utklippsbok full av bilder, tekster, notater og avisomtaler. Skal jeg late som om jeg har vært gjennom alle avkroker i denne samlingen nå? Burde det ikke også være et barskap inni her et sted? Og hvor er badet? Nei, da måtte denne omtalen ha ventet til over sommeren, og ferien ville dessuten være spolert. Jeg har jo tenkt meg en tur i Frognerbadet 11. juni også, jeg kan ikke vente til denne konserten eventuelt dukker opp på «Archives vol. 22» en gang i fjern framtid. For dette er altså bare «Archives vol. 1». Den går fram til 1972. Det er så langt 37 år til å arkivere. Hvor lenge det skal bli til «vol. 2» gjenstår å se. Akkurat nå haster det ikke så veldig.