Lyden av før og nå

«Stor ny stemme» skrev vi da Michael Kiwanuka ga ut EP-en «Home Again» like over nyttår. Dagen etter vant han BBCs kåring «Lyden av 2012», som det mest lovende nye navnet for det nye året.

- Det skapte jo mer oppmerksomhet, og var et godt argument for musikken min. Det finnes noen som mener at man ikke skal få slippe for mye til med sånn musikk som jeg lager. Nå kan jeg lettere si at dette ikke er sant. Folk kan få oppdage at det de venter seg ikke nødvendigvis er det de helst vil ha.

På tur med Adele

Michael Kiwanuka er født i London, av foreldre fra Uganda, for 24 år siden. Vi treffer ham morgenen etter en opptreden for «P3 Sessions» på klubben Pigalle i Oslo. Et år er gått siden han sang i Norge for første gang, som oppvarmer for Adele.

- Jeg lærte litt av hvert om å opptre da. Jeg hadde aldri vært på turné før, forteller Kiwanuka. Litt av hvert har skjedd siden. I går kom albumet som også heter «Home Again» (les Dagsavisens anmeldelse av albumet her), etter tre EP-er som har skjerpet interessen det siste året.

- Noen lager musikk som kommer inn på singellistene. Jeg har ingen sjanser der. EP-ene har vært en fin måte å gjøre seg litt bedre kjent på, synes han.

- En gang kom den mest populære musikken inn på singellistene?

- Det hadde vært fint om alle typer musikk kunne være med, men sånn har det vært siden jeg ble født. Jeg klarer ikke å irriterte meg veldig over det.

Eklektisk

Michael Kiwanuka blir sammenlignet med en lang rekke artister. Otis Redding, Van Morrison, hele the Tempations. Pussig nok låter han ikke som noen av dem?

- Folk har forskjellige oppfatninger. Jeg begynte å høre på vanlige gitarband, som Nirvana og The Verve. Så oppdaget jeg soulmusikk, helt tilfeldig, på ei sånn samleplate som følger med musikkmagasinene. Jeg begynte å høre på folkesang og jazz samtidig. Jeg liker ting som låter annerledes enn alt det andre. Altfor mange gjør det som er forventet av dem.

- Er det ikke «eklektisk» som er ordet?

- Ganske eklektisk. Samtidig som jeg liker å lage sanger som har en rød tråd, slik at det høres ut som et virkelig album. Jeg lager mange sanger som ikke passer inn i helheten på et album, forklarer han. Mandag kommer en sånn som B-siden på den nye singelen «I‘m Getting Ready». «Lasan» er spilt inn med Dan Auerbach fra The Black Keys som produsent og gitarist. - Han bare likte sangen, og jeg elsker bandet hans. Jeg håper jeg kan gjøre sånne ting ofte.

Frisinnet

Følelsen i musikken til Michael Kiwanuka minner om 60-tallet. En frisinnet holdning som er gått tapt i mye musikk ellers?

- Akkurat det jeg ønsket, en frihet og løshet som har forsvunnet. Folk som har vært involvert i dette ser på det som en «labour of love». Som ar gitt meg lov til å være meg selv. Jeg er takknemlig for dette, for det er ikke opplagt i dag.

Vi begynner å ane at Michael Kiwanuka i den store medgangen også har opplevd en viss motstand?

- De fleste har vært interesserte, men det er noen som mener at musikken min er gammel. Og derfor ikke er gyldig. En av de første anmeldelsene som har kommet sier at anmelderen ikke egentlig ville like albumet, men han gjorde det likevel til slutt. Det ser ut som det går an å være en artist med en egen stemme fortsatt. Jeg kan i alle fall bare være meg selv. På samme måte som James Blake er seg selv, selv om han lager dubstep. Det er synd at så mange tror at ikke det går an å ha alle muligheter.

- Det har ikke skadet Adele at musikken hennes høres gammel ut?

- Hun har gjort det lettere for andre å være seg selv. Folk tiltrekkes av sånt.

Michael Kiwanuka spiller på Parkteatret i Oslo 26 april.