Highasakite: Nye høyder, nye steder

5

Highasakite

«Uranium Heart»

Propeller

Når dette tiåret går mot slutten, 10-årene heter de vel også, er Highasakite et av denne fasens aller største navn i norsk popmusikk. De tre første albumene deres gjorde dem i stadig større grad til folkehelter, de to siste av dem med over tre år til sammen på en lokal albumliste. De nådde opp til å være hovedattraksjoner på Øyafestivalen, og spilte i Oslo Spektrum for to år siden. Snart er de der igjen. Selv om det har skjedd veldig mye i mellomtida, på godt og vondt.

Alle som har vært opptatt av denne delen av kulturlivet har fått med seg splittelsen i Highasakite. Tre av medlemmene har sluttet. Om de hoppet av eller ble skjøvet ut skal vi ikke ta stilling til. Ingrid Helene Håvik lagde singelen «5 Million Miles» med Stargate som medspillere i 2017, en låt som ikke ble spilt på konsertene etterpå, der det var litt synd å se en sammensetning som så opplagt spilte på siste verset.

Les også: Den rette Ropstad

Den påfølgende navnestriden har vært vanskelig å forstå utenfor advokatkontorene. Ut fra enhver alminnelig bandforståelse har Highasakite vært Ingrid Helene Håvik og Trond Bersus band. De startet det sammen, fant opp navnet, og ga ut det godt mottatte debutalbumet som begynte veien mot toppen. At de andre tre kan ha krav på kompensasjon for sine bidrag i årene som fulgte er en annen sak.

Når Highasakite nå er tilbake, er det med et album som bevarer identiteten. De er fortsatt lette å kjenne igjen med Håviks klare stemme i front (hun krediterer Hanne Hukkelberg som egen vokalprodusent). Men lyden bak er annerledes, selv om den fortsatt har store harmoniske lag av stemmer og synth på synth.

Da de spilte på OverOslo i 2017 våget jeg å antyde at Highasakite kunne være et like godt popband som Ace of Base – uten at det var noe galt i dét. Dette har de i alle fall distansert seg fra her. «5 Million Miles» er ikke med på albumet, heller ikke den pulserende singelen «Elastic State Of Mind», som begge antydet at gruppa var på vei mot den mer rene popmusikken. – De passet ikke inn, fortalte Håvik om disse to singlene i et intervju her i avisa tidligere i uka. For dette er noe annet igjen fra Highasakite. Mindre dansevennlig, mindre fleksible rytmer, men med mer melodi. Litt overraskende, siden det ikke er trommeslager Bersu som har sluttet, har han tvert imot produsert hele albumet. Highasakite hører hjemme i det store elektroniske landskapet nå. Som vi ofte er inne på, dette sjiktet er tett befolket, og krever mye av låtmaterialet for å bli lagt merke til.

Les også intervju med Ingrid Helene Håvik fra Highasakite: – Gleder meg til å begynne på ny: 

Førsteinntrykket er litt betenkelig i forhold til den mer umiddelbart fengende fortida. Men så trenger sangene seg inn, sakte, men sikkert. Albumet begynner med den store, dvelende «It’s Too Late», og fortsetter i samme stil med «Revolution». De tre andre singlene gruppa har gitt ut i påvente av albumet kommer tett etterpå: «I Call Bullshit», «Mexico» og «Out Of Order», bare avbrutt av nye «Hail of Bullets», som alle bekrefter at vi kunne skjønt hva som var i gjære.

Denne storslåtte, dvelende stemningen preger det aller meste av albumet. Tittelsangen «Uranium Heart» kommer som et nødvendig avbrekk, med akustiske gitarer og en mer avslappet holdning. Dette gjør underverker mot slutten. Når de takker for seg med den delikate, og svært vakre «Stick With You» er det klart at Highasakite har klart seg godt videre.

Slippes 1. februar. Highasakite spiller bl.a. i DNB Arena i Stavanger 16. mars og Oslo Spektrum 30. mars.