Ed Sheerans kleine lagkakelag

Ed Sheeran inviterer hele A-kjendis-vennelista til sengs. Det kan bli i det meste laget.

4

Ed Sheeran

«No.6 Collaborations Project»

Warner Music

Det er nesten så man må berømme ham for å ha samla så mange A-kjendiser og sjangre på ett og samme album. Som det amerikanske kulturmagasinet Vulture skrev det: «Hvem er ikke med på Ed Sheerans nye utgivelse?» The Telegraph på sin side undrer hvordan Ed Sheeran ble den mest connecta mannen innen pop, og påpeker samtidig at det altså er første gang i pophistorien at noen forener fans av grime, afrobeat, country og rock. Nuvel. Hvilke fans som faktisk er interesserte i nevnte sjangre som vil forkynne dette, gjenstår å se.

Flere fra artistbingen kommer faktisk fint ut av det dersom man hører låtene isolert sett. Åpningssporet «Beautiful People» med Khalid er habilt, «Feels» med J Hus og Young Thug gir en god partylåt-vibe, vi tas med tilbake til London med Stormzy på en fet beat, «Antisocial» med Travis Scott er innafor, og «I Don’t Care» med Justin Bieber legger seg som en fin og freidig poplåt. «South of the Border» med Camilla Carbello og Cardi B likeså. 

Les også: Det har demret for en del musikere at de er såkalte klimaverstinger (+)

Spiller fotball og pisser på laget

Det største problemet er at Ed vil lage albumformat av en rekke med hits som ikke snakker med hverandre. Det er ikke noe konseptalbum. Dette er Abolute Music Ed Sheeran.

Det lyder totalt schizofrent når Chris Stapleton og Bruno Mars trykker på Lenny Kravitz-knappen med «BLOW», nesten litt som at noen skulle satt på en ny plate i stua di. Jeg skjønner ikke hvilket kontinent jeg er på.

Der Kendrick Lamar naila en diger gjesteliste på «Black Panther»-soundtracket tonalt, gjennom en tydelig velfungerende dramaturgi og gjennomgående sound og stødige produksjoner, er det på «No. 6 Collaboration Project» som man vil spille fotball med kun spisser på laget. Det er lite smak av «collaboration».

Les også: Fredrik (19) har håndplukket artister til musikal på Hvaler

En del drit

Da er det synd at et så stort navn som omkranser seg med andre store navn ikke våger å ta kunstnerisk risiko: Med så mange kjente navn på lista, er det selvsagt at mange fans vil klikke seg innpå låtene, uansett hvor generiske og kjedelige de får advarsel om at de er. 

For det er forresten en del drit her også. Countryballaden «Best part of me» med YEBBA er rett og slett ganske jævlig. Ikke minst har Ed forent rap-fossilene 50 Cent og den etter hvert ganske så irriterende Eminem på sin første låt sammen siden Mira Craig veit når, på ei låt som føles like klein, påtatt og unødvendig som Ed Sheeran-scenen i «Game of Thrones». Ironisk nok under tittelen «Remember the name». Er det noe jeg tror jeg kommer til å glemme først ved denne utgivelsen, er det vel denne låta. 

For det er litt for tydelig at Ed bare har kopiert diverse pop-temaer og pop-formler som er trendy akkurat nå og limt det inn i nye låter som høres nesten ut som noe vi har hørt før, for å gjøre best business: Slik er sannsynligheten for at enhver låt potensielt kan havne på en radiostasjon eller hitliste ganske stor.

Les også: Jazzband som høres ut som en actionfilm (+)

Amerikansk blading, og engelsk konfekt

I album-sammenheng har Ed samtidig tatt en risiko ved å ikke ta kunstnerisk risiko, ved altså å avstå fra å ta kunstneriske valg og skjære igjennom. 

Ed har plassert amerikansk blanding på samme koldtbord som han serverer engelsk konfekt – og nei, sånt smaker ikke godt sammen. Resultatet står som et prakteksempel på at det hjelper ikke at du kun er teknisk god alene. 

Skal du lage et album, må du også ha en estetisk idé til grunn. En visjon. Og i dag trenger man jo egentlig ikke lage album om du tjener fett nok på å skvise ut hits som gir klikk uansett. Så hvorfor bry seg med det?

Les også: 50 år siden Bowies første gjennombrudd (+)