Nye takter

Sterk jazzstart på Kongsberg

De tre første konsertene på Kongsberg Jazzfestival ble en overdådig start med tre supergrupper.

Bilde 1 av 2

KONSERTER

5

En hyllest til Joni Mitchell

5

Atomic + Trondheim Jazzorkester

5

Krokofant

Kongsberg Jazzfestival

Åpningskvelden setter standarden høyt for det som måtte komme på Kongsberg Jazzfestival. Jeg var litt skeptisk til om jeg kom til å rekke både hyllestkonserten til Joni Mitchell til å begynne med, og møtet mellom Atomic og Trondheim Jazzorkester rett etterpå. Med ved nærmere ettertanke, hvis trommeslager Hans Hulbækmo rekker begge, så kan vel jeg rekke det også. Og så er det Krokofant etter det igjen, med bare en time på å nullstille seg, men kan bassist Ingebrigt Håker Flaten klare det, så kan vel jeg klare det også.

Saken fortsetter under bildet

En ny triumf for det store Joni Mitchell-hyllesten. FOTO: TOMMY JOHANSEN/KONGSBERG JAZZFESTIVAL

En ny triumf for det store Joni Mitchell-hyllesten. FOTO: TOMMY JOHANSEN/KONGSBERG JAZZFESTIVAL

Alt dette begynner med at gitaristen Hedvig Mollestad velfortjent får festivalens store jazzpris på 200.000 kroner, med tilhørende invitasjon til å komme tilbake med en rekke egne konserter under neste års festival.

Så er det klart for hyllesten til Joni Mitchell, med arrangør og kapellmester Anja Lauvdal i spissen for fire sangere og seks andre musikere. Denne konserten ble behørig omtalt i Dagsavisen både før og etter urframførelsen på Oslo Jazzfestival i høst. Derfor skal jeg ikke gå i detaljer. Det som kan legges til er hvor gledelig det er at slike bestillingsprosjekter kan få et liv videre, og ikke lenger eksklusivt tilhører festivalen som satte det i gang.

På Joni-konserten paraderes sangene forbi, den ene flottere enn den andre, den tredje mer dristig omarrangert enn den fjerde. Denne konserten har begynt å leve sitt eget liv, selvfølgelig ikke uavhengig av sangene som er utgangspunktet, men som barn som frigjør seg fra foreldrene og finner sin egen plass i verden. Denne beskrivelsen hørtes forresten veldig svulstig ut, men musikken gjør det ikke – uansett hvor storslått praktfull den er, eller hvor enkel og nær den også kan være.

Joni Mitchell-konserten ble framført for et stappfullt Kongsberg Musikkteater. Det er fullt på Energimølla etterpå også, men dette på et klubbnivå av beste sort. Atomic har vært et av Norges fremste jazzband (med svensker) i 20 år: Magnus Broo (trompet), Fredrik Ljungkvist (saksofon), Håvard Wiik (piano), Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Hans Hulbækmo (trommer). Her har de skrevet ny musikk spesielt for anledningen, som er et møte med Trondheim Jazzorkester.

TJO har en ambulerende medlemsmasse, alt etter hva som passer seg for anledningen. Denne gangen er de Signe Krunderup Emmeluth og Per Texas Johanson (saksofoner), Hild Sofie Tafjord (horn), Ole Jørgen Melhus (trombone), Ola Kvernberg (fiolin), Lene Grenager (cello) og Kyrre Laastad (perkusjon). Det er bare så vidt alle får plass på scenen samtidig. Kvernbergs tilstedeværelse minner om at det var samme sted vi forlot festivalen i fjor, mens hans svært mannsterke Steamdome kokte sammen på scenen, og det er som om det siste året knapt har skjedd.

Les også: Et av årets beste jazzalbum fra Atomic

Atomic og TJO stormer av gårde i et stort 70-talls soundtrackpanorama – type actionfilm. Kveldens første store instrumentalsolo går til trompetist Broo, som høres ut som han fyrer opp til noe det kan bli farlig å forsøke å stoppe. Så klarer de å lande låten likevel, og så er det snart et pianotema fra Wiik som tar over. Hans Hulbækmo har altså rukket denne konserten han også, og er plassert foran på scenen. En posisjon han forsvarer med glans. Trommiser som bruker beina oppå trommene kan bli litt mye av det gode, men her virker det faktisk helt naturlig.

Konserten fortsetter med store variasjoner, enda større personlige prestasjoner, og likevel er det hele tida et samspilt storband vi hører. Det filmatiske går igjen i mye av musikken. Bredformat, selvfølgelig. Det er unødvendig å gå i detaljer om låter vi ikke vet navnet på, det vet det visst knapt selv engang, men konserten slutter med fyrig rytmisk exotica, Tafjord lager noe jeg innbiller meg er lyden av regnskogen med hornet, før Broo avslutter med enda en innbitt trompetsolo, omtrent slik han startet kvelden. Ringen er sluttet for konserten. En perfekt sirkel.

Les også: Jazzfestival med sterk motfestival

Krokofant er en trio med sterk lokal tilknytning på Kongsberg, med de lokale heltene Tom Hasslan (gitar) og Axel Skalstad (trommer), sammen med Jørgen Mathisen (saksofon). De har gitt ut tre album på det kredible plateselskapet Rune Grammofon, med instrumenteringen som gir dem en særegen lyd i seg selv. Det har likevel aldri slått oss at de mangler noe, for å si det sånn. Nå utvider de med tangenter og bass, ingen ringere enn Ståle Storløkken og Ingebrigt Håker Flaten, som de også har spilt inn et kommende album sammen med.

Saken fortsetter under bildet

Krokofant med celebre gjester. FOTO: JONAS ADOLFSEN/KONGSBERG JAZZFESTIVAL

Krokofant med celebre gjester. FOTO: JONAS ADOLFSEN/KONGSBERG JAZZFESTIVAL

Dette gjør at Krokofant har et mer konformt format denne kvelden, men de skiller seg likevel godt ut. Her går linjer tilbake til 70-talls fusion og prog, de har bastante riff og kontante rytmer som fenger, men også frie utblåsninger som setter stemningen på spissen. En veritabel kraftprestasjon. Krokofant spilte faktisk så sikringene i baren som heter Privat gikk flere ganger. Dette er teknisk sett ikke en prestasjon i seg selv, men her bruker vi det gjerne som metafor for slutten på en høyspent kveld på Kongsberg.

Mer fra Dagsavisen