Kunsten å overleve som Woody Allen

CANNES (Dagsavisen): – Unge jenter kan finne en eldre mannlig foreleser attraktiv selv om han ikke nødvendigvis er det. Er han intelligent, vittig og karismatisk kan han være overraskende uappetittlig å se på, bedyrer Woody Allen.

I sin nye film «Irrational Man», med norsk kinopremiere i dag, begir han seg inn i denne seiglivede forestillingen og lar den unge kvinnelige filosofistudenten spilt av Emma Stone falle for den mye eldre professoren spilt av Joaquin Phoenix, for anledningen med påfallende ølmage, sjuskete framtoning og ordet trøbbel naglet til pannebrasken.

– Dette er ikke uvanlig, særlig ikke i USA. Som de fleste menn som innehar en autoritær posisjon, har slike professorer draget på jenter selv om de ser ut som Joaquin Phoenix, som ikke er attraktiv i det hele tatt i denne filmen, men komplisert, sårbar og vanskelig. Jenta Jill er i et solid forhold men en pen, ordentlig middelklassegutt, og her kommer han, Abe, som en romantisk magnet med en eksistensiell, risikosøkende filosofi som tar henne med storm. Jeg har sett det selv i New York. For mange år siden datet jeg en jente som ble forelsket i en foreleseren sin, en professor som faktisk var kjekk å se på. Det falt ikke heldig ut. For meg, sier Woody Allen til Dagsavisen.

LES DAGSAVISENS ANMELDELSE HER: Flere mord og misforståelser

Leser for å overleve

Vi møter han i Cannes. I sitt åttiende år er han like sjarmerende og vittig som han alltid har vært der han sitter pent ytterst på stolen, liten, spinkel og med alle nevrotiske trekk innen rekkevidde der han øser av en personlig kilde av film, filosofi og litteratur.

– Hvor viktig er litteratur for deg?

– Jeg leste aldri som barn. Jeg likte sport, jeg slo ball og var – tro det eller ei – atletisk. Jeg likte filmer og showbiz, ikke litteratur. Men sent i tenårene oppdaget jeg at de kvinnene jeg falt for, de vakre og interessante kvinnene, de bodde i Greenwich Village i New York, hadde svarte høyhalsede gensere, lærvesker og utslått hår. Ikke nok med det, de leste Kafka og Proust og lyttet til Bach og Sibelius. Jeg ville date dem, og de ville date meg, men ingen ville gå ut med meg mer enn en gang. Det ble alltid avslørt at jeg var ubelest, uvitende og ergo kjedelig. Så jeg leste ut av desperasjon, leste og leste slik at jeg kunne holde tritt med kvinner som lå over meg på den sosiale rangstigen. Jeg har lest hele livet, men aldri av glede, kun for å overleve.

– Er det annerledes med filosofi?

– Ja! Jeg giftet meg svært ung, allerede som 20-åring, og jeg fulgte henne gjennom fire års universitetsutdannelse innen filosofi. Hun kom hjem hver kveld og pugget lekser, og jeg ble hennes offer og prøvekanin som ble halt gjennom Descartes, Spinoza og alle de andre, og jeg syntes det var uhyrlig spennende. Ikke minst fordi dette var på den tida da Ingmar Bergmans filmer begynte å komme til New York, og i dem kjente jeg igjen Kirkegaard og Nietzches tankebaner. Det var veldig stimulerende, og derfor har jeg opp gjennom hele livet lest filosofi, og i motsetning til litteratur har jeg lest med glede, på samme måte som jeg elsker tryllekunst og det å lytte til jazz. Det er pur glede. Jeg søker alltid etter svarene på de spørsmålene jeg stiller meg i livet, men jeg har ennå ikke funnet dem, og det er derfor det hele er så fascinerende.

– Men mord og misforståelser er kanskje en del av det?

– Slik har det alltid vært. Vi plukker opp avisen og leser om noe forferdelig og som gir deg moralske kvaler, men dette forferdelige er også utgangspunktet for alle de store romanene, enten det er «Anna Karenina» eller «Sort og rødt». Menn som bedrar, kvinner som er utro, menn og kvinner som dreper hverandre. Disse konfliktene slutter aldri å fascinere oss, og det er det stoffet filmer og litteratur blir laget av.

LES OGSÅ: Mord og andre misforståelser

Distrahert

Woody Allen er en av verdens mest folkekjære filmskapere, til tross for at han lager filmer dypt forankret i filosofi og intrikate dilemmaer, og har bak seg klassikere som «Hannah og hennes søstre», «Annie Hall» og «Manhattan». De siste årene har han opplevd en ny vår som filmskaper, med filmer som «Match Point», «Vicky Christina Barcelona», «Midnight In Paris» og andre titler, flere av dem laget i andre metropoler enn hans egen navle New York. Uansett mener han at å lage film er en måte å distrahere seg selv på, for på den måten unnslippe det virkelige livet, omtrent som å se en gammel Fred Astaire-film.

– Film hjelper ikke det dugg, men det er en vakker måte å bli distrahert på, sier han.

At han ofte blir kritisert for å projisere historier med eldre menn og unge kvinner, også i «Irrational Man», tar Allen med knusende ro.

– Jeg tenker ikke på det når jeg skriver. Kommer det ut på den måten i den ferdige filmen så er det ikke bevisst, men selvsagt innen psykoanalysen mange år etter kan man peke på meg og si: «Se, han ha laget ti filmer om magi. Se, han har laget ti filmer om psykiatere. Se, han har laget ti filmer om eldre menn som forelsker seg i yngre kvinner.». Det er selvsagt mulig å framheve mine filmer på den måten, men det er ikke noe bevisst over det.

– Ville det vært mulig for deg å vise det omvendte? En ung mann som får et forhold til en eldre kvinne?

– Jeg har aldri sett det på universitetsnivå. Jeg har lest om at det har skjedd i skolesammenheng på lavere klassetrinn, men da ofte i en aldersmessig usunn sammenheng. Aldri at en la oss si 20 år gammel mannlig student har blitt sammen med en foreleser som er 15–20 år eldre. Men uansett skal det noe til. I «Irrational Man» skjer det noe med professoren først etter at han begår et mord, da omfavner han den hengivenheten Jill viser han, men som han så langt har fornektet og skjøvet fra seg.

– Skrev du filmen med Joaquin Phoenix i tankene?

– Nei. Jeg skrev manuset og leverte det til Julia Taylor, som er min castingansvarlige, og hun foreslo umiddelbart Joaquin i rollen som Abe. Det virket så riktig, fordi Joaquin er en søt og hyggelig person, likevel så komplisert at om han hadde sittet her og du ba han om å sende på saltet, ville han gått i kjelleren. Han er så sårbar at han går under for den minste ting. Derfor var han perfekt for rollen, sier Allen, som derimot visste at han ville lage en film til med Emma Stone, som også spilte i «Magic In The Moonlight».

Allen oppdaget henne ved en misforståelse da han zappet innom en av hennes tidligere komedier mens han sto på tredemøllen.

– Hun var strålende i «Magic In The Moonlight», og da jeg skulle ha en student i «Irrational Man» var hun førstevalg. Joaquin derimot, han er en studie i usikkerhet, men en utrolig skuespiller. Men selvsagt, det er viktig å tvile på seg selv, fordi det er den eneste måten du kan legge lista for hvilke kvaliteter du forlanger i ditt eget arbeide.

LES OGSÅ: Woody vil til Stockholm

Nevroser

– Og du er jo kjent for å være usikker på deg selv, eller i hvert fall er det bildet du gir av deg selv. Hvordan arter det seg på filmsettet?

– Jeg skjuler det. Du må se ut som om du vet hva du gjør, selv om du ikke har peiling når du står midt oppi det. Film, i likhet med enhver form for kunst, er ikke vitenskap. For mange år siden hadde jeg denne samtalen med Ingmar Bergman, og han sa akkurat det samme: du har ikke kontroll fordi ingen film er lik og heller ikke problemene som følger med dem. Jeg prøver meg fram, og den gylne regelen er at du hele tida må ligge et skritt foran skuespillerne og late som om alt er perfekt. Det meste kan heldigvis fikses i klippen, sier Allen, som tross sin berømte nevrotiske tilnærmelse til sitt eget virke bedyrer at han trives med det han gjør.

– Du må ha noe som opptar deg i livet, og du må ha et yrke, og det jeg har valgt er slett ikke det verste. Jeg mener, jeg får lov til å jobbe med Emma Stone og Scarlett Johansson. Jeg kommer på settet på morgenen og det er et sus av vakker storhet rundt det hele, med Charlize Theron som underholder alle, i likhet med mange av de store skuespillerne jeg har jobbet med opp gjennom årene, for ikke å nevne alle de vakre kostymene og de som lager dem, og all den gode musikken jeg får lov til å leke meg med. Det er ikke det verste yrket man kan ha, selv om det ikke akkurat er det sikreste.

– Apropos Abe i «Irrational Man», har du selv vært fristet til å drepe noen?

– Alltid! Hvis jeg hadde drept alle de jeg har villet drepe, hadde jeg vært alene i verden.