Strukturenes visuelle rikdom

KUNST

«Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by»

Akershus kunstsenter, Lillestrøm

Til 22. desember

LILLESTRØM (Dagsavisen): Hva skjer når språket tas ut av de rammene vi er vant med å forholde oss til? På Akershus Kunstsenter leker de seg med språket – på alvor. I de sammenhengene utstillingen viser frem, spenner språkbruken fra intimt og hyggelig til fjernt og skremmende. Hva språk kan brukes til utgjør et mulighetenes landskap der utstillingen byr på en perspektivrik reise.

Den sterkeste opplevelsen kommer i form av den filmede utskriften fra en fiktiv rettsforhandling om drapene på to ubevæpnede, palestinske ungdommer på Vestbredden. Det burde kanskje være unødvendig å si at de ble skutt av israelske soldater? Og at soldatene (så vidt jeg forstår) aldri ble dømt for det de gjorde. I stedet har en uavhengig organisasjon utredet drapene, og tilbakevist at soldatene skjøt med gummikuler (som det ble påstått) og slik bevist at det var mord.

I en visuell gjengivelse er lyden av en dødelig kule som skyter ut fra løpet på et gevær fascinerende vakker. Lawrence Abu Hamdan lager visuelle beretninger om forferdelige hendelser.

Filmen «Rubber Coated Steel» av Lawrence Abu Hamdan forteller historien om drapene gjennom visuelle abstraksjoner. Ingen mennesker deltar, og utskriften av rettsforhandlingene vises som tekst og uttales ikke. Iscenesettelsen foregår på en innelukket skytebane der illustrasjoner kjøres frem og tilbake på skinnene der det vanligvis henger blinker. Spesielt interessant er visualiseringene av lyd. Basert på et nyhetsteams film fra drapsstedet er det de såkalte spektrogrammene som beviser at tenåringene ikke ble skutt med gummikuler, men med vanlige kuler. Visualiseringene er vakre, og etter hvert som kameraet går tett inn på detaljene blir kontrasten mellom den visuelle skjønnheten og den tekstlige fortellingen verre og verre.

Intensjonen bak kunstsenterets serie med undersøkelser av strukturene som former våre liv har vært «å reflektere rundt mekanismer som påvirker valg, verdier og tendenser i samfunnet, samt se nærmere på identitet og kulturell arv som noen av de strukturene som påvirker oss.» Det sistnevnte blir spesielt tydelig i Nils Normans store installasjon «The Library of Fairy Tales». Den er et møblert landskap man kan både lese og leke i. Rundt på de røde putene ligger eventyrbøker på forskjellige språk. Installasjonen innbyr til refleksjon rundt fortellingene som former vår identitet og knytter oss til kulturelle strukturer. Eller den kan bare være et redskap for lek. Det er når de to tingene kombineres at vi kanskje kan lære noe?

Utstillingstittelen «Høvdingens kjære squaw får litt pizza i Mexico by» er et «pangram», en setning som inkluderer alle bokstavene i alfabetet. Setningen bruker åtte bokstaver ekstra. Utstillingens kurator, Martina Petrelli, gjør det motsatte. Hun har valgt noen få, språklige utfordringer som de seks kunstnerne behandler med overraskende variasjon. Sara Korshøj Christensen er den som bruker språklige koder mest variert, med verk som spenner fra symbol- og tekstrike utskjæringer i MDF-plater, via sperrebånd som er omgjort til abstrakt kunst, til keramiske figurer som gjengir bokstavene i lydskrift. Hun snur det som skiller oss til noe å snakke om.

Den anonyme kunstnergruppen Slavs and Tatars gjør det enkelt. De peker på bokstaver som tegn, og bruker arabiske og andre «fremmede» skrifttegn som er oversatt fra europeiske kilder. Å lese om historien er mer interessant enn å se kunstverkene, men det er betydningslag her som gir verkene mening utover det åpenbart synlige. Allyce Woods jaquardvevde tekstiler er vakre med sine små forstyrrelser i form av håndbroderte tilføyelser. Men de er også en utforsking av hva «håndlaget» betyr, også i en digital sammenheng.

Allyce Woods jacquardvever har en særegen skjønnhet. Installasjonen heter «Parallel circles shine, through the grasp, in my eyes».

Andrea Bakketuns installasjoner har en kompleksitet som speiler det mangfoldet hun undersøker. De er vakre på sin teknisk bevegelige måte, og de appellerer til vår nysgjerrighet. Prosjektet startet på Gamle Rommen skole i Oslo, der hun undersøkte elementene som sameksisterer i miljøet, hvordan de kan forstås og oversettes til visuelle opplevelser. For eksempel er algevekst og hvordan det kan farge og påvirke objekter som senkes i vann et element som vises frem.

Bakketuns installasjoner er bygget rundt «kinetikk», skulpturer som inneholder et element av bevegelse. Her bobler det i kar og kravler det små organismer under mikroskop. På en skjerm vises bildet av himmelen utenfor kunstsenteret, fanget av et kamera i en skulptur hun har plassert i hagen. Installasjonene fremstår med en amatørmessig entusiasme, og viser at alle har muligheten til å sette i gang et forskningsprosjekt. Så selv om utstillingen kanskje ikke fremstår som så veldig avansert, åpner den opp for erfaringer som mange kan lære noe av. Og den viser at vår språkforståelse er et fleksibelt element utsatt for endring.