Kler av folkemassene

– Dette er ikke et stykke som handler om nakenhet. Nakenheten er et virkemiddel, sier koreograf Mia Habib, som står bak forestillingen «A song to ...» som vises på Dansens Hus denne helgen. Dette er Habibs største produksjon noensinne, og at alle danserne og statistene opptrer uten klær har allerede vakt oppsikt.

– Jeg ønsker å undersøke forholdet mellom massene og individet, og nakenhet er noe av det mest individuelle vi har. Men når man ser en mengde nakne kropper sammen, så har nakenheten også noe samlende ved seg, sier Habib.

Ble sensurert

Men nakenheten, selv i kunstens navn, har også problematiske sider. Og såpass problematisk syntes Facebook at Habibs forestillingstrailer var, at den ble sensurert fra Dansens Hus sin Facebook-side.

– Nakenheten har blitt forbundet med noe truende i lang tid. Den brukes jo gjerne som virkemiddel i protestaksjoner. Selv om det finnes en del samtidsdans i Europa som bruker nakenhet, så er det en stor problematikk knyttet til det. Det er fascinerende hvordan sensuren på nettet, som jeg på sett og vis mener at bør være der, fungerer. Denne typen nakenhet peker nok ikke i den retningen som sensuren er ment for. Det er mye på nettet som er mindre greit, sier Habib.

Vigeland

For hennes del er ikke nakenheten så viktig å kommunisere. Den første ideen hun fikk handlet om en masse kropper på en scene.

– Jeg begynte med denne ideen i Portugal i 2008 med 14 dansere. Hva skjer når en form blir multiplisert? Så har jeg gjort en del annen research rundt hvilke strukturer vi ser rundt oss i samfunnet, og akkurat denne formen begynte jeg å jobbe med i 2013. Så begynte Vigeland å bli tydelig, sier Habib.

Med Vigeland mener hun både Emanuel Vigeland, og særlig hans mausoleum, og Gustav Vigelands skulpturpark i Oslo.

– Det handler om menneskemasser og hvilke følelser som driver mennesker til å slutte seg til en masse. En folkemasse har noe monumentalt ved seg. Det har Vigeland-kunsten også, sier Habib.

– Hvilket forhold har du til Vigeland fra før?

– Forholdet mitt til skulpturparken er nok litt som det forholdet de fleste har til den. Men mausoleet har jeg hatt et veldig nært forhold til. En i familien min har fortalt meg mye om det, og jeg har vært der ofte selv.

LES OGSÅ: Med feminisme på agendaen

Politisk

Mia Habib er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo, og har jobbet mye rundt i Europa. Dette er sjette gang hun samarbeider med Dansens Hus siden 2005. I 2009 flyttet hun til Tel Aviv og tok utdanning i konfliktløsning. Faren hennes flyktet fra Libya til Israel, men Mia Habib ble født i Texas. Hun er oppvokst i Haugesund.

Tidligere har hun uttalt at hun skaper politisk kunst. Nå er hun ikke like bastant.

– Jeg ville nok hatt et tydeligere og mer bastant svar på hva jeg driver med for noen år siden. Men jeg er opptatt av å peke på «det andre». Med det mener jeg å jobbe med de ideene og oppfatningene vi har. Jeg vil at en forestilling skal aktivere enten en følelse eller en spørsmålsstilling. Kanskje kan forestillingen vekke ubehag, eller folk kan si nei til den. Jeg vil uansett at den skal iverksette noe, sier Habib.

Flyktningdebatten

Habibs utforskning av «det andre» handler også om å leve med noe som er annerledes fra en selv.

– Argumentet som ofte kommer opp er at det er fint og flott, og at vi alle er barn av regnbuen. Enkelt og greit. Men jeg tenker at å leve med noe annet enn seg selv handler om å øve seg på det. Du må øve opp en stamina, en kondis, til å klare å møte noe nytt. At man hele tida skal redefinere hvordan man ser verden og sine egne fordommer og virkelighetsforståelser er slitsomt arbeid. Jo mer man trener opp den kondisen, jo mindre behov tror jeg man har for å holde på sin egen redsel, sier Habib.

– Det høres ut som om det kunne handle litt om flyktningdebatten vi har nå om dagen.

– Ja. I den debatten tror jeg det handler mye om å øve opp den kondisen for å kunne være i noe ubehagelig som konfronterer deg, og å være utenfor din egen trygge idé. Flyktningdebatten tror jeg er veldig redselsstyrt.