Jon Michelet skrev til det siste

Jon Michelet er død, 73 år gammel. I flere tiår har han vært en av Norges mest kritikerroste og mestselgende forfattere, og han skrev helt til det siste på avsluttende bind «Krigerens hjemkomst» i serien om krigsseilerne. Den kommer ut til høsten.

Til det siste

Å kjempe de svakestes kamp lå han nært. For over 20 år siden uttalte han i et intervju at han ville bli torpedo for de eldre når han selv ble gammel. Det var bare det at han liksom aldri virket gammel på oss utenforstående, selvom sviktende helse og flere operasjoner gjorde sitt til at han måtte legge om livsstilen. Ta det mer med ro. Han skrev til det aller siste, til slutt for hånd «propp full av morfin, med skjelvende hender og en kropp som holdt på å avvikle seg selv» som datteren Marte Michelet skrev i en ufattelig rørende avskjedshilsen på sin Facebookside søndag.

Raddisen

Han sluttet aldri å være raddis. «Det er noen krisetegn i kapitalismen som gjør at det må være lov å tenke seg et annet samfunn», sa han til undertegnede en gang vi satt på terrassen hans på Larkollen. Den hjerteopererte Michelet hadde insistert på at vi måtte ta en kaffe til fordi han ville snakke om tragediene i Gaza, og jeg skjønte fort at det fortsatt banket hardt i hans røde hjerte til tross for en enorm litterær suksess og en splitter ny hjerteklaff i titan.

ML-bevegelsen

På syttitallet var han aktiv i den norske ml-bevegelsen, men hans politiske oppvåkning hadde skjedd langt tidligere, i barndomsårene da han og foreldrene bodde i kunstnerkollektivet på Ekely. «Radikale ungdommer omgitt av radikale voksne», kalte han det. Den kommunistiske grunnholdningen beholdt han. Men han var samtidig tydelig på at også kommunister må kunne lære av fortidens feil, at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom å ta selvkritikk og samtidig ønske å jobbe for et samfunn basert på solidaritet og likhet.

Eventyreren

Samtalen på terrassen ble lang. Vi satt der helt til sola gikk ned og den digre blodbøken han ofte snakket så varmt om ble slukt av skumringen. Han sa at flere hadde prøvd å klatre i den. En fyr hadde ramla ned. Vi lo av det. Og han fortalte at det var her, i stua rett bak oss, at han som liten gutt sto som fjetret når onkel Jørgen som var styrmann kom hjem fra sjøen med ananas og amerikansk tyggegummi, og historier som ingen eventyrbok kunne matche. Det ga næring til guttesinnet, og grunnlaget for en livslang kjærlighet til sjøen og de som jobber der.

Journalist og forfatter

I perioden 1962–1968 reiste han selv ut. Han hadde fylt atten og tatt artium slik moren forlangte. Livet på sjøen var møtet med friheten. Det kunne gå hardt for seg, og Michelet ønsket ikke å romantisere sjømannslivet, tvert imot. Han sa alltid at det var mange erfaringer han også gjerne skulle vært foruten, som fyll, slagsmål og annet grums fra livets skyggesider i fremmede havner.
Med 50 måneders fartstid, flere reiser jorda rundt og jobb som purung styrmann på Sør-Amerikalinjen ville han begynne på skipperskolen. Men så var det moren igjen, da. Hun overtalte han til å ta journalistutdannelse. Og skrivetrangen – den hadde han. Det førte til jobber i flere aviser, deriblant Nordlys. Senere ble han forlagssjef i Oktober og redaktør for Klassekampen.

Krigsseilerne

Han var også en aktiv og krass samfunnsdebattant, en fotballentusiast av astronomiske dimensjoner og en særdeles produktiv forfatter, som skrev over 40 bøker, om alt fra fotball til krim. Han debuterte som forfatter i 1975 med romanen «Den drukner ei som henges skal», og flere av hans kriminalromaner med Vilhelm Thygesen ble dramatisert av NRK. Men, det var livet på sjøen som han stadig vendte tilbake til. Det var som ung mann til sjøs at han første gang møtte krigsseilere – hans tre første kapteiner var alle krigsseilere på godt og vondt, og å bli kjent med dem til havs, det satt sine spor. Å skrive krigsseilernes historie – det ble et kall.

Feministen

Jon Michelet var kvinnenes mann, sånn man blir når man er far til fire døtre. To har gått i hans fotspor. Den eldste, Tania, er forfatter. Marte er journalist og samfunnsdebattant. Hun er en av mange kvinner som har stått fram og fortalt om trusler og grov hets på nettet. Det gjorde Michelet forbanna.
«Jeg kommer fra en mannskultur til sjøs og på brygga. Ingen sjømann på 60-tallet kunne snakke sånn til en kvinnelig telegrafist som det mannfolk gjør til dattera mi på internett. Hadde noen gjort det, ville de blitt pælma til haiene!» sa han i et portrettintervju i Dagsavisen for noen år siden. Og la til at bare idioter tror på forestillinger om «vaginalstaten» og «kjerringdiktatur». For en mann!

Les hele portrettintervjuet her: Sjøfareren

Kommer til høsten

I de senere år toppet han bestselgerlistene med romanene «En sjøens helt: Skogsmatrosen» og «En sjøens helt: Skytteren». Samtidig slet han med kreftsykdom, og i fjor sommer fikk han et tilbakefall. Men han jobbet helt til det siste med det avsluttende bindet av storverket «En sjøens helt». Det siste bindet i verket, «Krigerens hjemkomst», kommer ut til høsten. Ifølge kona Toril Brekke var det en enorm kraftanstrengelse for han på slutten for å bli ferdig, og var veldig stolt og lettet over at han klarte det.

Usedvanlig engasjement

Lørdag kveld var det slutt. Ifølge forfatterens forlag Oktober døde han fredelig og rolig, med alle sine nærmeste rundt seg.
– Det er et stort tap for norsk litteratur. Han hadde et engasjement som ikke ligner noen andre og skrev til det siste, uttalte forlagssjef Ingeri Engelstad i Forlaget Oktober til NTB.
Kondolansene kom fra alle kanter av norsk offentlighet på søndag, også fra regjeringen og fra litteratur-Norge. Men selv om vi alle synes at vi eide en liten bit av Jon Michelet er tapet tyngst for hans aller nærmeste.
– Han var dypt elsket, og han kommer til å bli dypt savnet, sier hans kone Toril Brekke på vegne av familien.