3
TEATER
«Goliat»
Av Maria Tryti Vennerød
Regi: Katinka Rydin Berge
Med: Herman Bernhoft, Hege Aga Edelsteen, Kai Remlov, Line Heie Hallem
Vega Scene
Myter er en viktig del av livene våre – både med tanke på hvordan vi forstår oss selv og verden rundt oss. Det å utfordre mytene er minst en like viktig distanse å gå når man skal leve et helt liv. Dramatiker Maria Tryti Vennerød har tatt sats og utfordret den bibelske myten om David og Goliat, den lille gjetergutten som dreper den store kjempen, med sitt nyeste stykke «Goliat». Og stykket er nyåpnede Vega Scenes aller første egenproduksjon.
Les intervju: Kanskje Goliat egentlig var grei?
Mens den opprinnelige myten er såpass åpen og enkel at den kan stå som eksempel på mange livssituasjoner, er Maria Tryti Vennerøds vriding på denne historien blitt en mer lukket affære siden hun knytter den tett opp til et familiedrama. Her møter vi David og Goliat som to brødre som skal feire sin gravide mors 50-årsdag, en bursdag som ender i forferdelse. Ved lesning av manuset kan man fint kjenne lukten av den kretsingen omkring familien som norske dramatikere til det kjedsommelige drev med for 10–15 år siden. I Katinka Rydin Berges regi og ikke minst Even Børsums kostymer tar familien i denne oppsetningen et godt og befriende skritt ut av dette typisk kjente, og litt klamme, moderne familiedramaet. Allikevel er dette stykkets omgang med den kjente myten problematisk på flere måter.
Les også: «Ulven»: Når tamdyret tennes
En ting er at dette stykket ikke riktig får bestemt seg for om det skal være et enkelt eller et komplekst stykke. Karakterene har en ganske intrikat makt- og kjærlighetskamp seg imellom som burde vært begrunnet bedre psykologisk. Her er det for mange løse tråder. Kjempen, eller her monsteret, Goliat (Herman Bernhoft) beskrives for eksempel som et monster kun fordi moren hans (Hege Aga Edelsteen) har følt og sagt at han er det, mens hun alltid har snakket pent om broren David (Kai Remlov).
Goliat unnskylder på et tidspunkt for alt galt han har gjort, men hva dette alt er, er ikke godt å si. Han dreper riktignok broren sin David som hevn (for hva?), men inntil da har ikke Goliat gjort stort. Når David på sin side innrømmer at han alltid har ønsket Goliat død, skjønner vi ikke egentlig hvorfor, og når det til sjuende og sist viser seg å være mor som er det verste monsteret av dem alle, så aner vi ikke helt hvor den ondskapen kom fra.
Dette er flokete greier! Hadde stykket gått all in for å være et komplekst stykke, så hadde vi fått vite mer om disse relasjonene og forstått psykologien i det hele. Men fortellingen lener seg mot mytens enkelhet, her får vi kun visse nedslag i familiens historie, og dermed blir vi sittende ganske fattige igjen.
Hadde dette stykket vært solgt inn som et absurd familiedrama, hadde det vært enklere å kjøpe. Mor ser nærmest ut som en av bløtkakene hun har bakt, hennes ufødte datter (Line Heie Hallem) går omkring på scenen med navlestreng og morkake på slep, og David er en haltende gutt med tversoversløyfe. Samtlige karakterer er hvite i ansiktet, som om de alle var døde. Og det er de kanskje også, både moralsk og mytisk sett. Allikevel, med prosjektet myteknusing i bakhodet, blir dette for innviklet og til tider ulogisk til at det helt funker.
Les også: Vil ryste staten med teaterstykket «Ways Of Seeing»
Greit, rollene til David og Goliat er snudd om, og det stilles spørsmål ved hvem som er den gode og hvem er den onde, hvem som egentlig er forkrøplet i sinnet. Når det viser seg å være mor som er den mest forkrøplede, opplever jeg dette som en helt annen fortelling med helt andre problemstillinger enn den opprinnelige myten legger opp til. Dramatiker Vennerød bygger det ut til å bli noe helt annet, og jeg vet ikke riktig hva. Kanskje en ny myte, men myten om hva da? Om at mor er slem?
Nei, dette kan ikke kalles en knallåpning for Vega Scene, selv om de benytter seg av flere av våre aller beste scenekunstnere. Bedre lykke neste gang, tenker jeg vi sier.