Kultur

Kanskje Goliat egentlig var grei?

Alle heier på underdogen David mot kjempen Goliat. Men skjedde kampen egentlig slik? «Goliat» på helt nye Vega scene viser en annen versjon.

David og Goliat er brødre, men ikke nære. Mor fyller femti, og er dessuten gravid. Nå har hun invitert hele familien i fest. Der starter teaterstykket «Goliat», som lørdag har urpremiere på Vega Scene i Oslo. Det er den aller første teateroppsetningen på Vega, med Katinka Ryding Berge som regissør av Maria Tryti Vennerøds nyskrevne manus.

– Myten om David og Goliat er kanskje den aller viktigste heltefortellingen vi har. Det er betryggende å tro at man kan vinne mot monsteret, over makta. Samme hva monsteret står for i ens eget liv og familie. Det lille menneskets seier mot det store systemet fascinerer alltid, sier Katinka Rydin Berge til Dagsavisen.

Saken fortsetter under bildet. 

Katinka Rydin Berge er sammen med Hege Aga Edelsteen kunstnerisk leder for teateret på Vega Scene, og regissør på «Goliat». FOTO: BIRGIT SOLHAUG

Katinka Rydin Berge er sammen med Hege Aga Edelsteen kunstnerisk leder for teateret på Vega Scene, og regissør på «Goliat». Foto: Birgit Solhaug

Les også: – Dette er et stykke jeg tror vil bringe folk fra Groruddalen i teatret (+)

Underdogen vinner

Originalfortellingen Mari Tryti Vennerød har tatt utgangspunkt i, er hentet fra Bibelen. Krigen mellom judeerne og filisterne har pågått lenge, og skal nå avgjøres med tvekamp. Filisternes Goliat er en brutal, råsterk kjempe. Ingen vil kjempe mot ham, før gjetergutten David melder seg frivillig. Og vinner. Slik alle elsker at underdogen gjør.

– I originalmyten har David den fordelen og ulempen at han ikke er en kriger. Steinen han slynger, treffer Goliats eneste svake punkt. Det er en viktig historie å fortelle, at man kan vinne over monsteret, overkomme store lidelser, vinne selv om man er liten, sier regissøren.

Les også: Vil ryste staten med teaterstykket «Ways Of Seeing» (+)

Gamle mønster

Men Mari Tryti Vennerøds versjon av myten er ikke helt som den alle kjenner. I «Goliat» er det flere klare vrier.

– Jeg spiller Goliat, sier Herman Bernhoft.

– Jeg er kommet hjem for å feire sin mors femtiårsdag, etter å ha vært borte i mange år. Så skjer det som nesten alltid skjer på reunioner: Man kommer dit med en klar formening om at man har forandret seg, og skal vise alle sin nye personlighet. Så går det cirka ti minutter før alle er falt tilbake i nøyaktig de samme mønstrene de en gang hadde, for eksempel på videregående. Goliat vil legge fortida bak seg. Vise at han er mer enn han tas for. Men så dras han tilbake. Får igjen rollen som den fryktelige, han som alltid var slem mot den uskyldige lillebroren, sier Bernhoft.

Les også: For første gang på 15 år legges det fram en kulturmelding (+)

Hva skjedde?

Men er David egentlig så svak? I «Goliat» på Vega Scene spilles lillebror David av Kai Remlov, som er rundt dobbelt så gammel som «storebror» Goliat.

– David har vært der hele tida, sammen med moren. Han har et handikap, og regnes som svak både av seg og moren. Men kanskje er han sterkere enn han tror, sier Remlov.

– Goliats og Davids versjoner av hva som egentlig skjedde den gangen de slåss, er veldig forskjellige. Ifølge Goliat prøvde bare han og kompisene å skremme lillebror David litt. Så lot de ham etterpå tro at han kjempet så hardt imot at han faktisk vant kampen, siden han var liten og dessuten krøpling. Davids versjon er imidlertid at Goliat var farlig på ekte.

Les også: «l.i.f.e.g.o.e.s.o.n»: Superlaget leverer (+)

Hvem er jeg?

Begge sønnene higer etter morens gunst. Men moren, spilt av Hege Aga Edelsteen, er nok ikke den trygge figuren hun ideelt sett skulle være. Noen far er her ikke, og nå kommer det snart et tredje barn som også skal være med og kjempe om hennes oppmerksomhet. På scenen spilles det ufødte barnet av Line Heie Hallem, som vandrer rundt iblant de allerede fødte.

– Moren ønsker at alle skal ha det bra, å være rettferdig. Men hun har nok ikke klart det. Mange foreldre vil kunne kjenne seg igjen i alvoret, i ønsket om å se alle likt, men kanskje ikke alltid klare det, sier Katinka Rydin Berge.

– Alle barna higer etter kjærlighet. Etter å ses for den man virkelig er. Det er utgangspunktet for historien. Jeg kan relatere veldig sterkt til akkurat det. Husker veldig godt hvordan det var å bli snakket til som om jeg var et barn. Noe jeg jo var, men ikke identifiserte meg med. Det er hjerteskjærende å oppleve store gap mellom hvordan man ser seg selv og hvordan andre ser en, sier Herman Bernhoft.

– Jeg, som har levd mye lengre – jeg blir 72 til jul – kan fortelle at den higenen der aldri går bort. Man ønsker alltid å bli sett for den man er. Men jeg opplever det som en styrke, at man fortsetter å prøve, sier Kai Remlov.

Les også: «Hvem er redd for Virginia Woolf?» er glitrende teater (+)

Klassiker allerede

Alle tre roser Maria Tryti Vennerøds manus.

– Teksten er helt ekstremt presis! Det er så utrolig deilig at Maria tar relasjonene og karakterene tilbake til scenen, etter en lang periode der det har vært på moten med dekonstruksjon og oppløsning. Teksten er frisk og moderne, men temaet tidløst, sier Bernhoft.

– Og så er det utrolig sterkt å jobbe med myter og fabler. Fabler kan åpne og lukke livene våre. Lager vi fortellinger med for sterke grenser, holder de oss tilbake. Samtidig kan vi hente mye kraft i dem, sier Rydin Berge.

– Vi har sagt det mange ganger underveis, at stykket føles som en klassiker. Ofte med urpremierer, så er det scener som ikke helt fungerer, linjer som må kuttes, litt smårusk her og der. Ikke i «Goliat». Her kan ingenting strykes. Alt hører til. Det er ekstremt sjelden, sier Remlov.

«Goliat» er spesialskrevet til åpningen av Vega Scene. Nå er rettighetene dessuten solgt til Kungliga Dramatiska Teatern, bedre kjent som Dramaten. Maria Tryti Vennerød ble nominert til Heddaprisen for scenebloggprosjektet «Ikkje direkte råka – Dagbok 16/4-22/6 i 2012», og stykkene hennes «Andre verdskrigen – Natt i verda» og «Snøkvit» har vært satt opp ved Det Norske Teatret.

Mer fra Dagsavisen