Fra studio til bibliotek

Fra studio til bibliotek

Det tyske plateselskapet ECM har overlatt hele sin samling av norskinnspilte bånd til Nasjonalbiblioteket. Som takk fikk de et seminar om sitt bidrag til musikkhistorien.

n Geir Rakvaag

ECM-grunnleggeren Manfred Eicher var tilbake i Oslo i går, for å være med på seminaret om ECMs rolle som tilretteleger for artistisk utfoldelse og formidler av kultur. ECM har vært en institusjon i jazzen i over 40 år. Mange mener at de har skapt en egen lyd. Dette er Eicher ikke enig i.

Estetikk eller etikk?

- Jeg vil ikke ha en ECM-lyd, sier Eicher selv.

- Det viktigste er innholdet i musikken. Hvorfor skulle jeg prøve å få Arvo Pärt til å låte som Art Ensemble Of Chicago? Tord Gustavsen har sin egen lyd, mener han. Forskningsbibliotekar Ivar Håkon Eikje mente i sitt innledningsforedrag at det mer enn estetikk er snakk om en etikk i forhold til ECMs krav til innspillingene.

Av snart 1.400 utgivelser på ECM er 200 spilt inn i Norge. Selskapet introduserte norske navn som Jan Garbarek, Terje Rypdal og Tord Gustavsen til den store verden, og store internasjonale stjerner som Keith Jarrett, Chick Corea og Pat Metheny kom til Oslo for å spille inn platene sine med Jan Erik Kongshaug som tekniker. Alltid med Eicher selv som produsent. Han er utnevnt til Kommandør av den Kongelige Norske Fortjenesteorden for sin innsats for norsk jazz. ECM sto lenge for en fjerdedel av all jazzutgivelser i Norge. Nå har Nasjonalbiblioteket fått alle disse innspillingene for bevaring og forskning.

Lidenskap og galskap

- I Jan Kongshaug fant jeg en partner som delte de samme ideene, med lidenskapen og galskapen som skal til for å holde på dag og natt. Som når Pat Metheny ville mikse innspillingene 17 timer i strekk, forteller Eicher. Det hjalp også at det sto et svært godt piano i Arne Bendiksen-studioet, der samarbeidet begynte. Eicher legger til at de to ikke alltid var enige om alt, men at de ble alltid enige før dagen var over.

ECMs norske engasjement har fortsatt med musikere som Ketil Bjørnstad, Nils Petter Molvær, Mathias Eick og mange andre. Manfred Eicher understreker at musikerne kommer først. - Så kommer vi med mikrofonene for å overføre musikken til lytterne, sier han. Han mener det er veldig mange dyktige musikere i dag, men at han savner mer av de idiosynkratiske holdningene som han leter etter.

Kommer fra stillhet

I stedet for å skryte av en egen lyd ble ECM markedsført som «den vakreste lyden ved siden av stillhet».

- Musikken begynner før lyden. Den kommer fra stillhet, og går tilbake til stillhet, utdyper Eicher.

Manfred Eichers kompromissløse holdning til musikk går også videre til bransjeforhold. Utgivelsene til ECM ligger ikke på Wimp og Spotify, noe som gjør dem vanskelige å oppdage for nye generasjoner. Vi la merke til at Wimp var til stede hos Nasjonalbiblioteket i går, og kanskje fikk lagt fram saken sin i løpet dagen.

Valgte det beste

ECM har klart å gjøre relativt avansert jazzmusikk til allemannseie gjennom fire tiår. Denne reporteren kan godt legge til at Terje Rypdals «Odyssey» fra 1975 kanskje har vært min mest spilte plate etter at den omsider kom i en skikkelig CD-utgave i fjor.

- Med alle disse lydbåndene som Nasjonalbiblioteket tar over og systematiserer, er det mange alternative «outtakes» fra de gamle platene som det går an å gi ut etter hvert?

- Det er ikke så mange som man kunne tro. Vi måtte ofte bruke båndene om igjen, og viske ut det vi allerede hadde spilt inn. Og for det meste er jeg sikker på at vi valgte vi de beste opptaktene for platene, sier Manfred Eicher.

geir.rakvaag@dagsavisen.no

«sitat.»

sitat sier