Film

«The Lion King»: Et visuelt vidunder

Disneys sjuende forsøk på å skape lukrativ magi ved å plyndre sin egen kulturarv er svært vellykket, visuelt sett. Men man får ikke både superrealistiske løvefamilier og følelsesladet mimikk.

Dagsavisen anmelder

3

DRAMA/EVENTYR

«The Lion King»

Regi: Jon Favreau

USA, 2019

Som den velkjente kaosteoretikeren Ian Malcolm sa allerede året før Disneys tegnefilm-klassiker «Løvenes Konge» hadde premiere i 1993: «de var så opptatt av hvorvidt det kunne gjøres at de aldri stoppet opp og tenkte på om det burde bli gjort».

Og der har vi årets nyinnspilling av «Løvenes konge»: Et visuelt vidunder som tar i bruk høyteknologiske redskaper på en måte vi aldri har sett maken til, for å fortelle en historie som er klin lik det vi har sett før.

Les også: En uhyre severdig dokumentar om en fotballgud med brente vinger

Triumf og feilvurdering

Marvel-veteranen Jon Favreau prøvekjørte denne teknologien i sin nyinnspilling av «Jungelboken» (2016), men presser alt opp på et mye høyere nivå i «Løvenes konge». Visuelt er dette direkte oppsiktsvekkende, og en imponerende demonstrasjonsmodell av hva man kan få til med datakraft i 2019.

På godt og vondt en budbringer om filmmediets fremtid. Favreau har skapt en digital lekegrind full av dataanimerte dyr, som er så fotorealistiske at de kunne ha kommer rett fra Disney-studioets naturfilmer. Det er nærmest umulig å skille de livs levende løvene i Disney-dokumentarer som «The African Lion» (1955) og «African Cats» (2011) fra de majestetiske, digitale beistene i «Løvenes konge» – noe som både er filmens største triumf og mest fatale feilvurdering.

Originalen fortalte en historie som bare kunne ha blitt trofast skildret som tegnefilm: En følelsesladet Disney-musikal der snakkende dyr med uttrykksfulle fjes og overdreven mimikk fremførte sanger fulle av lidenskap, i frodig natur med glødende skumringstime-farger. Alt som gjør tegnefilmen så magisk er ofret på alteret til utstudert fotorealisme, som på sitt beste minner om en stemmelagt naturdokumentar.

Les også: Denne animasjonsfilmen har et personlig særpreg få klarer å matche

Plyndrer egen kulturarv

Historien i «Løvenes konge» er helt uforandret, og nærmest en bilde-for-bilde-gjenfortelling. Offisielt et Shakespeare-inspirert familiedrama om en arveprins som må finne sin plass i livets sirkel etter at hans kongelige far blir myrdet av sin egen bror. Litt mindre offisielt: en etterligning av den japanske tegnefilmserien «Kimba the White Lion», som på en eller annen måte klarte å finte seg unna et søksmål. Uansett en av Disney-studioets beste tegnefilmer etter at de gjenfant formen på nittitallet, og en av deres aller mørkeste fram til nå.

Så den lille løveungen Simba flykter fortsatt ut i eksil i Tanzanias truende villmark etter at kongepappa Mufasa blir myrdet foran øynene hans, i et statskupp iscenesatt av den machiavelliske fascist-løven Scar. Simba blir kjent med den lystige vortesvinet Pumbaa og hans sarkastiske surikat-livsledsager Timon, og vokser opp under livsmottoet «Hakuna Matata» – før han vender tilbake for å ta tilbake sin rettmessige plass på tronen og næringskjeden.

Dette er Disneys sjuende forsøk på å skape lukrativ magi ved å plyndre sin egen kulturarv, og kommer på kino bare noen uker etter Guy Ritchies poengløse nyinnspilling av «Aladdin» (som ligger godt an til å bli en av årets største kassasuksesser utenfor Marvel-universet). «Løvenes konge» er nærmest skjebnebestemt til å tjene inn mye penger, om ikke annet så på grunn av den betydelige nostalgifaktoren. Teknisk sett er dette som sagt mektig imponerende, og arbeidet som ligger bak filmen er helt enormt. Jon Favreau tar i bruk en rekke forskjellige systemer her, inklusive de virtuelle kameraene James Cameron fant opp i forbindelse med «Avatar».

Best på originalspråket

De digitale omgivelsene er like naturtro som de forskjellige skapningene, med dataanimasjon fanger opp dyrenes oppførsel og bevegelser på en ekstremt realistisk måte. Filmen krever samtidig at disse dyrene gjør ting de neppe ville ha gjort i virkeligheten; inklusive bryte ut i sang med jevne mellomrom (eller hva man nå kan kalle det John Oliver og Seth Rogen gjør her).

I en film der stemmeleggingen spiller en så vital rolle blir den norske dubbingen et desto større problem. Så mye er bygget rundt prestasjonene til folk som Donald Glover, Beyoncé og James Earl Jones (tilbake fra originalen som kong Mufasa), mens i Norge er den oppgaven overtatt av blant andre Espen Grjotheim, Heidi Ruud Ellingen og Nils Ole Oftebro. Begge versjoner settes heldigvis opp på kino her hjemme, i både 3D og 2D.

Fra håndlaget maleri til fotografi

Forsøkene på å presse disse fotorealistiske dyrene inn i dramatiske scener dytter ikke bare filmen ned i den uhyggelige dalen, men minsker dessuten kraften i historien. Der flere scener i tegnefilmen var både oppriktig rørende og rent ut rystende, klarer ikke denne digitale nyinnspillingen å vekke like sterke følelser ut av det digitale dyrelivets begrensede mimikk.

Favreau har gjort filmen en halvtime lengre enn originalen, mest for å presse inn flere naturbilder og et par bonussanger med Beyoncé. Men ellers holder han seg så nære manuset til tegnefilmen at dette knapt kvalifiserer som en nyinnspilling. Dette er mer en reproduksjon. Han har tatt et håndlaget maleri og forvandlet det til et fotografi, uten å skjønne at magien har forsvunnet på veien.

Så selv om «Løvenes konge» definitivt ikke er den rette måten å ta i bruk denne teknologien, skal det blir veldig spennende å se hvordan den vil bli benyttet framover. Etter at rovdrift, jakt, klimaforandringer og menneskelig idioti utrydder jordens dyreliv kan datateknologien som benyttes her bli den eneste sjansen til å se disse mektige skapningene i nær fremtid.

Les også: Volkswagen tok bilde foran kunstverk, må betale 2,2 millioner kroner