Søt libanesisk kvinnekamp

PARIS (Dagsavisen): – Kvinner i Libanon er tilsynelatende frigjorte, men det er fortsatt en rekke områder hvor frihet ikke gjelder for kvinner. Religionen hviler tungt på oss, det samme gjør mangelen på utdannelsesmuligheter, tradisjoner, hvordan familien og samfunnet ser på oss. Det er ikke lett å balansere et moderne vestlig bilde med det tradisjonsbundne bildet av den arabiske kvinnen, sier Nadine Labaki (33), som denne helgen har Norgespremiere med noe så sjeldent som en libanesisk kinofilm, «Karamell».

Nylig ble hun kåret til en av verdens ti mest lovende regissører av det ledende bransjebladet Variety. Og for ordens skyld, karamellen i filmen skal ikke spises, den brukes for å fjerne kroppshår.

Lever videre

Sittende overfor Nadine Labaki på et luksushotell i Paris, kunne man lett la seg henlede til å tro at man satt og snakket med en hvilken som helst utadvendt og selvsikker vestlig filmstjerne, en av det glamorøse slaget, politisk bevisst, intelligent, vakker og ettertraktet. Alt dette stemmer, bortsett fra «vestlig».

«Karamell» («Sukkar Banat») har gått sin seiersgang over de mer liberale delene av Midtøsten og hele Europa, og Labaki har skapt positiv furore med en klok og i visse miljøer provoserende film om den moderne arabiske kvinnen. Hun spiller selv hovedrollen i filmen, som gir et alternativt ansikt til det etablerte bildet av Libanon. Med humor og intellekt utfordrer hun bildet av den kuede kvinnen i et patriarkalsk samfunn med fem kvinner som driver skjønnhetssalong, deres drømmer, familier, kjærlighetsliv og daglige utfordringer.

– Jeg er sikker på at når du hører ordet Libanon så tenker du på et land herjet av krig. Det Libanon jeg viser er et annet. Vi er fargefulle, varme mennesker som har sterk vilje til overlevelse og til livet i seg selv, på tross av det som skjer rundt oss. Filmen er derfor i høy grad realistisk og ikke bare et drømmebilde.

– Det faktum at du ikke slår politisk mynt på muligheten til å lage en film fra Beirut, gjør det filmen bare enda mer politisk i sitt vesen?

– Jeg tror du har rett i det. Det å unnvike det politiske aspektet er en politisk handling i seg selv. Jeg har levd med krig så lenge at da jeg hadde mulighet til å uttrykke meg selv, ville jeg ikke snakke om vold en gang til, jeg ville ikke diskutere politikk som jeg ellers alltid pleier å gjøre. Og jeg lar meg heller ikke imponere av politikere. Jeg ville uttrykke meg på et mer personlig nivå, men ubevisst er nok det i seg selv en politisk handling.

Bildet lyver

– Det er en film om kjærlighet, om å lengte, men også om det å være kvinne på flere nivåer. Du skildrer blant annet to kvinner som tiltrekkes av hverandre, noe som ikke er hverdagskost i arabisk film?

– Hele filmen og alle dens personer utgjør til sammen et bilde på hva kvinner i det libanesiske samfunnet gjennomgår akkurat nå, og hvilke motsetninger det ligger i denne tilsynelatende friheten som de nyter. Min rollefigur Layale kler seg fritt, hun reiser, har egne meninger, elsker, jobber. Så tilsynelatende er hun bildet på en frigjort libanesisk kvinne, men jeg sier samtidig at dette bildet lyver.

– Det er en interessant scene i filmen etter at vi er blitt introdusert for din rollefigur som denne moderne frigjorte kvinnen. Men da hun kommer hjem til familien , må hun snike seg ut for å snakke i telefonen. Er dette noe du selv har erfart?

– Ja, det er det, og hele åpningen på filmen som du refererer til var veldig personlig for meg å lage. Jeg er selv frigjort, jeg jobber i et yrke som kvinner vanligvis ikke har tilgang til, jeg reiser, har kjærester og et natteliv, det vil si nå er jeg gift, sier hun, smiler bredt og slår ut med armene.

– Men samtidig som jeg har alt dette føler jeg meg underlagt en sterk selvsensur som det krever selvkontroll for å etterkomme. Jeg pleide å være redd for hvordan mennesker så på meg, hvordan de rørte ved meg og hvordan dette passet i forhold til reglene religionen påla meg. Jeg vokste opp i et miljø der alt man gjorde var forbundet med skam. På den ene siden var drømmebildet av den vestlige kvinnen, samtidig ble jeg tynget ned av tradisjon og religion. Alle kvinnene rundt meg erfarte det samme, de var ukomfortable med sine egne kropper og bevegelser. Filmen er laget for å forstå mer av dette, men også for selvterapi. Nå forsøker jeg å se hvordan vi kan finne den riktige balansen i et så motsetningsfylt liv, rett og slett for det også kan være en velsignelse å ha begge deler.

Ferdig til krig

I dag deler Labaki tiden mellom Paris og Beirut, men filmen lager hun med utgangspunkt i Beirut. Hun har vært med i flere filmer foran kamera, men det er som debuterende regissør med «Karamell» at hun er blitt et hett internasjonalt navn. Hun nevner Coen-brødrene og Lars Von Trier som filmforbilder, men også arabiske filmskapere som har flyttet grensene for det akseptable. Selv har hun valgt humor og latter som isbryter, noe som rimer med Labakis egen sprudlende personlighet.

– Humoren i filmen gjør det lettere å kommunisere tematikken, likevel må jeg innrømme at jeg var redd i begynnelsen da filmen kom ut i Libanon.

Det gjorde det ikke lettere at Labaki filmet på det tidspunktet da det igjen ulmet opp til åpen konflikt mellom Israel og Libanon i 2006.

– Jeg var ferdig med filmingen ni dager før krigen brøt ut, og hadde mest lyst til å legge den helt vekk. Her lager jeg en film som ikke behandler krigen som tema idet krigen gjør seg gjeldende, og jeg følte skyld for å snakke om kjærlighet i en tid da landet mitt var i dyp krise. Etter en stund fant jeg ut at det var en mening med at jeg hadde valgt dette teamet. Filmen hadde premiere i Beirut 9. august, mens det var mye spenning, det var bombing og åpne konflikter, men folk gikk mann av huse for å se filmen, nettopp fordi den fikk dem til å tenke på noe annet og fordi den viste dem et Libanon de også vedkjente seg og som de kunne være stolte av.

Musikkpioner

– Du sier du vokste opp i et klima med skamfølelse. Selv startet du filmkarrieren som musikkvideoskaper, selv før du ble skuespiller. Hvordan ble dette mottatt?

– Det var flott, men det startet selvsagt en heftig debatt. I min første musikkvideo skapte jeg et ikon av en kvinne som var komfortabel med sin egen kropp, en kvinne som danset foran en kafé med 50 menn som så på henne, sexy og frigjort.

– Med Nancy Ajram, som takket være din video ble M idtøstens største popstjerne?

– Ja, det ble mye bråk, men ikke nødvendigvis bare negativt bråk, og videoen ble den mest populære i den arabiske verden. Folk ble fascinert av denne kvinnen og skremt på samme tid, og videoen ble også en barrierebryter ikke bare for meg, men for mange unge kvinner.

Symbol på kvinnen

– Du valgte skjønnhetssalongen som sentrum for historien i «Karamell». Er det fordi en skjønnhetssalong er et universelt sted?

– Ja, for meg representerer stedet håp. Uansett hvor du er i verden er skjønnhetssalongen et sted der du kan returnere fra, både lykkeligere og vakrere. Det er et rom der det skapes et forhold av fortrolighet fordi du ikke trenger å skjule lytene dine, og slik fungerer den som en psykiaters divan.

– Og karamellen, den er ik ke akkurat til for å spises?

– Ritualet med karamellvoksen er veldig viktig i enhver libanesisk kvinnes liv, både fordi det er så intimt og fordi det er en del av et hemmelig søsterskap som du aldri foretar deg alene, men alltid sammen med andre. Jeg husker fortsatt moren min og venninnene hennes, jeg lyttet intens til samtalene, til latteren, til musikken og dette livet. Karamellen blir symbol på denne miksen av det søte, spennende og håpefulle, og den brennende heten og en rivende smerten, alt dette som kjennetegner det å være kvinne.