– Jeg ville ha mer. Jeg ville alltid ha mer.

BERLIN (Dagsavisen): – Jeg vet ikke hva andre såkalte ikoner gjør med sin status, men jeg gjør absolutt ingenting med min egen. Jeg er veldig avslappet på det punktet, samtidig er jeg bevisst på at andre ønsker å bruke det bildet som er skapt av meg som en del av deres egen kunstneriske prosess, og når alt stemmer er jeg villig til å la dem gjøre som de vil, sier Charlotte Rampling til Dagsavisen.

Gjennom rollen som Kate i «45 år», om et ekteskap som står og faller på en hemmelighet som er like gammel som filmtittelen antyder, har Charlotte Rampling en av sine livs oppturer karrieremessig sett. Sammen med motspiller Tom Courtenay fikk hun skuespillerprisen i Berlin, som ekteparet som skal feire sin 45 års bryllupsdag idet det frosne liket av hans første store kjærlighet blir funnet i Alpene. Rampling har også fått æresprisen til European Film Award for rollen og det hviskes om en opplagt Oscar-nominasjon. Det sier ikke så lite for en skuespiller som mer enn noen andre har definert kvinnen i europeisk film, noe en rekke av klassikerfilmene som Cinemateket i Oslo viser med henne nå i januar er eksempler på. At hun selv skulle være med på å velge motspilleren i den nye filmen som har fått kritikerne – blant annet her i avisen – til å kaste sekserne, var en selvfølge.

– Regissøren Andrew Haigh ønsket å ha en skuespiller på plass før resten av «45 år» ble rollebesatt, og kanskje var det en tilfeldighet at det ble min rolle, men poenget hans var at med «Kate» i sentrum kunne han bygge resten av filmen rundt henne. Og han ville gjerne at vi skulle finne min motspiller sammen, rett og slett fordi man må kunne skape et troverdig bånd mellom to mennesker som skal ha levd sammen i 45 år. Hans første forslag rynket jeg på nesa av, og da ble det ikke han. Men da han foreslo Tom Courtenay, var det som det mest naturlige i verden, selv om jeg ikke har kjent han annet enn gjennom det han tidligere har gjort på film, sier Rampling, og forteller at de hadde en umiddelbar kjemi sammen.

– Gjennom han måtte jeg finne alt i meg selv, mannen jeg har levd med, hans svakheter, hans styrker, hans uvaner og personlighetstrekk, og gjennom det igjen en person som jeg kan tro på hundre prosent. Skal man lage eventyr, selv et så jordnært og realistisk ett som dette, så må man tro på det selv, ellers vil heller ikke publikum tro på det. Skuespillere slår gjerne bombastisk fast at «vi snakker gjennom fiktive personer», men slik er det selvsagt ikke. Alt en skuespiller har kommer fra en selv, sier Rampling når vi møter henne i suiten på et av de bedre hotellene i Berlin, en by hun har et sterkt forhold til i likhet med Roma og Paris, der hun inntil nylig har bodd.

LES ANMELDELSEN AV «45 år»: Briljant skuespill i stille drama

Liv Ullmann

Helt siden hun for alvor slo gjennom i Europa med «De fordømte» og «Nattportieren», har Charlotte Rampling vært ett av de mest kjente ansiktene på filmduken, en brite som tidlig gjorde kosmopolitt av seg og jobbet uten sikkerhetsnett. Motspilleren Dirk Bogarde ga henne kallenavnet «The Look», og siden har regissører uavhengig av kjønn søkt hennes karakteristiske blikk og utseende. Noen har fått lov, enten de er fotografer som Helmut Newton eller motekonger som Marc Jacobs, eller de heter Luchino Visconti, Woody Allen, François Ozon, Lars von Trier eller Hans Petter Moland.

– Jeg nekter å la meg tilpasse en definisjon eller en ramme. Jeg kunne blitt regissør eller forfatter, men det har aldri fristet. Jeg er skuespiller og jeg legger min skjebne i hendene til de som er interessert i meg slik at de kan skape noe ut fra hvordan de ser meg, ut fra «The Look» eller hvordan jeg er som menneske. Derfor kan jeg heller ikke si om resultatet er bra eller dårlig, for da måtte jeg gi en vurdering av meg selv. Jeg vil ikke synse om meg selv. Du vet, jeg har en lengsel etter Ingmar Bergman etter at jeg så hans filmer i ungdommen. De definerte meg som kunstner.

– Og du kjenner selvsagt Liv Ullmann?

– Ja, vi har kjent hverandre lenge, og vi har samme agent. Jeg skulle så gjerne arbeidet sammen med Liv, hun var definitivt min største inspirasjonskilde da jeg var ung, i hvert fall innen en viss gren innen filmen. Jeg kunne ikke tro at filmer som de hun og Max von Sydow spilte i, bare ord og følelser, kunne ha en sånn styrke i seg. Liv betyr veldig mye for meg, både som menneske og i kunsten, som et symbol på at det alltid er mer å hente der ute.

– Hvilke barrierer måtte du overvinne for å finne fram til den panikken Kate i filmen antakelig føler for aller første gang i sitt liv?

– Jeg tror det handler om å stille seg selv de rette spørsmålene. Vi har alle noe vi har holdt tilbake, gjemt bort fra alle andre. Vi mennesker er sånn skrudd sammen at vi helst vil sitte stille i båten og fortsette som om ingenting har hendt, men det er alltid noe som syder under overflaten. Når du blir konfrontert med det så må du også være beredt til å svare. For meg var det ingen barrierer som måtte overvinnes, fordi jeg har måttet reise meg i båten. Jeg vet hva det vil si å få panikk, og jeg har hatt mine øyeblikk i livet hvor jeg har vært sterkt ustabil og ikke hatt den fjerneste anelse om hva som kommer til å skje. Jeg har gått meg vill, sier Rampling.

Søsterens død

Noen av Ramplings mørkeste øyeblikk er etter hvert godt kjent. Skilsmissen fra musikeren Jean-Michel Jarré og den påfølgende depresjonen er blant dem, et faktum etter at hun leste om hans utroskap i fransk sladrepresse. Men i en helt annen dimensjon er lillesøsteren Sarahs død da hun var 20. I over 34 år, til etter moren døde i 2001, bar Rampling på hemmeligheten rundt søsterens død for å skåne moren, om at Sarah ikke døde av hjerneslag i Argentina, men i selvmord.

– Du lærer deg hvordan du skal arbeide deg gjennom slike ting, og at du må bearbeide dem, ellers vil de stadig dukke opp i ditt eget liv og gjøre vondt verre, som panikkanfall eller på andre vis påføre deg ukontrollerbare følelsesmessige skader. Hvis vi ser på Kate i «45 år», så har hun antakelig ikke noensinne følt behovet for å konfrontere sine egne mørke øyeblikk. Hun har levd et relativt beskyttet liv, og levd i nuet. Derfor er hun fullstendig ute av stand til å kontrollere seg selv mot slutten av filmen, hun er vettskremt og i villrede.

– Det er som en hverdagskrig uten en gitt vinner?

– Nettopp! Vi håper jo alle at vi kan navigere i livet på en sånn måte at vi overlever, at vi ikke dukker under før vi skal. Vi gjør alt vi kan for ikke å havne i slike situasjoner, og de fleste av oss har også mennesker rundt oss om forsikrer oss om at alt er bra og at ting ordner seg. Men ting ordner seg ikke alltid, og du har ingen annen vei enn å gå gjennom det. Jeg har kjent frykt, jeg har vært bunnløst fortvilet og vet hva det vil si å måtte fortrenge vonde ting. De stadiene i et liv er ikke mulig å bare leve seg gjennom. Du befinner deg på et forferdelig sted, og du må finne veien inn til det du har kapslet deg inn i, det som driver deg til vanvidd. Det finnes selvsagt veier ut, og i motsetning til tidligere er det sikkert enklere nå med alle de ulike formene for terapi og teknikker som er utviklet, men ingenting vil hjelpe med mindre du selv innrømmer at du har et problem. Jo mer du unngår å kjenne etter jo verre blir det. Du slipper ikke unna, sier hun og ler.

– For deg ble noe av svaret den franske regissøren Franciois Ozon. Stemmer det at han gjennom å gi deg rollene i «Under sanden» og ikke minst «Swimming Pool» bygget deg opp på nytt, både som skuespiller og et arbeidende menneske etter at moren din døde?

– Ja, det gjorde han i høy grad. Og slike ting går nødvendigvis begge veier. Jeg hjalp han å finne egenskaper som gjorde han til en modigere og bedre regissør. Du behøver slike holdepunkter i livet for å komme deg videre. Som skuespiller har jeg alltid søkt de veiene som er mindre trafikkert enn de opplagte karriereveiene. Jeg har alltid blitt tiltrukket av de vanskelige filmene og rollene, som «45 år» eller «Under sanden», eller «Nattportieren» som gjennom rollen i seg selv utfordrer deg på en måte som for alltid vil endre hele perspektivet på hvem du er og hvordan du tenker. Men du er avhengig av å … hva skal man kalle det, møte noen blir for svakt? Det er snarere som en forelskelse der du knytter sterke bånd med en person som instinktivt føler hvem du er ikke bare som skuespiller, men også som menneske, sier Rampling om rollene hun har spilt i Ozons filmer, blant annet «Swimming Pool» der hun dedikerte rollen som «Sarah» til søsteren.

Feminist

– Du er en rollemodell for mange, både i din egen generasjon og generasjonen etter deg. Lå det også et i tradisjonell forstand feministisk valg bak dette?

– Ikke i tradisjonell forstand. Jeg er feminist på egne vilkår og på den måten at om du ønsker noe så må du gå ut der å hente det selv. Du må bruke din intelligens, være gatesmart og bruke all din sjarm. Kvinner har en rekke fordeler selv om vi også har ulemper, og for å nå det punktet hvor vi kvinner kan bli rollemodeller så må vi bruke fordelene for alt de er verdt. Og så vil du alltid ha kvinner som kommer bort og sier, ja men du oppnådde det og det fordi du er vakker. Jeg mener svaret er nei. Selvsagt kan utseende være en del av prosessen, men for å oppnå noe må du ha vilje og egeninnsikt. Hvis du alltid argumenterer med at vi ikke har nok, ikke får tilgang, menn har alle fordelene, så blir det bare trøttende. Ja, vi trengte den argumentasjonen på et tidspunkt på 1970-tallet da det var helt nødvendig å sette tall og sammenligninger bak en feministisk revolusjon. Vi har ennå ikke likelønn og det er mange ting som fortsatt må løses opp i, men vi er på et punkt hvor menn og kvinner er forskjellige og vil alltid være det. Så hva skal vi gjøre med det.

– Har det synet å gjøre med et ønske om å hegne om det naturlige, og da ikke bare det faktum at du har tatt standpunkt mot plastisk kirurgi?

– Ja, det er et valg jeg tok helt fra begynnelsen av. Jeg vil beholde en individualitet, og ikke bare på grunn av at jeg er vakker eller på grunn av det lille talentet jeg har, men ut fra det veivalget jeg har tatt som menneske. Det har jeg alltid vært tro mot. Når jeg en vakker dag forlater alt dette vil jeg vite at alle de valgene jeg har tatt er veiskiller jeg kan forsvare og være stolt av.

– Og du overlevde. Du og Marianne Faithfull, mot alle odds i Londons løsrivende 60-tall. I ettertid er dere på hvert deres vis blitt selve bildet på «The Swinging Sixties». Det kunne gått verre?

– Yes! Men det handler om det samme, vi valgte våre veier uavhengig av hvilke stoffer vi eventuelt brukte, uavhengig av hvilke kjærester vi hadde eller hvilke katastrofer som rammet oss. Dette er ting som alle vil oppleve i løpet av et liv, men til forskjell fra de fleste så levde vi ut våre katastrofer i full offentlighet. Så kan man spørre om det dreier seg om personlige valg, hvorvidt man vil overleve eller gå til grunne. Jeg tror noen av oss har en indre flamme som brenner så sterkt at vi kommer oss gjennom de katastrofene som måtte inntreffe. Jeg husker at faren min ga meg det rådet at det alltid vil inntreffe ting i løpet av livet som i verste fall vil knuse deg, med mindre du alltid passer på at flammen i deg ikke slukner. Det er noe jeg alltid har tenkt på. Min far var olympisk mester i løping og jeg ser for meg hvordan han bar den olympiske flammen med seg hele livet, sier Rampling om faren, to ganger olympisk stafettmester på 4x400m. Han døde i 2009, 100 år gammel.

– Livet handler om å la flammen brenne. Du kan selvsagt legge den ned og si at nok er nok, men jeg er for rastløs til det. Både Marianne Faithfull og jeg fant tidlig de kreative kreftene som vi ønsket å ta videre. Jeg har snakket mye med Marianne om dette, men nære venner som vi er har vi ikke helt kommet inn til kjernen av hva som hele tida driver oss videre. Jeg får si som Marianne, om ikke jeg er i stand til å komme meg videre, hvem skal da gjøre det? Man må ha noe å drømme om, og lengte etter, sier Rampling.

Men spør henne om hun kan definere de årene da hun fikk sine første filmroller i «The Knack … And How To Get It» og gjennombruddsfilmen «Georgie Girl», da hun allerede var offentlig kjent i London som modell og den ultimate «Chelsea Girl»?

– Jeg snakker aldri om de årene. De er mine egne, sier hun om 60-tallet med glorete forsider og glamorøse aristokratkjærester i forsetet på hennes beryktede Mini Cooper som hun kjørte ikledd skjørt og kjoler ingen generasjon før henne hadde våget å drømme om.

– Jeg gjennomlevde disse årene slik alle gjennomlever sine ungdomsår, og de var fulle av moro og rock n’ roll og preget av store musikere som Rolling Stones og Beatles. Vi hang ute med dem og de var våre venner slik alle har venner når de er unge. Så blir vi eldre og folk spør hvordan det var å feste med gutta i Stones, og jeg svarer at de var ikke annerledes enn de folkene du selv antakelig fester med. De var våre venner, de var alt vi kjente. I ettertid ser vi det i et annet skjær. Men siden du spør, de årene er fortsatt med meg og de er ikke minst en påminnelse om at det jeg kunne gjøre som 17-18-åring hadde ingen gjort før meg. Vi var de første som løsrev oss på den måten vi gjorde, og vi var vågale i veldig ung alder.

– Hva med foreldrene dine, godtok de den du var i ferd med å bli?

– Nei, men de måtte godta det. Det var noe «alle» gjorde, i hvert fall i en liten del av London. Vi var ikke så mange. Jeg gjorde mine første fotosessions og filmprøver uten å spørre om lov. Husk, jeg var fortsatt på skolen da jeg gjorde det, pappa ville aldri gitt meg lov om jeg hadde spurt først.

– Ser du dine egne filmer opp igjen?

– Neineinei! Men hvem vet, og nå er jeg seriøs, kanskje når jeg blir en gammel dame på langt over 80 år, alene og for meg selv, så vil jeg sette meg ned å se på mitt eget arbeide og tenke «wow!». Men enn så lenge er jeg i stadig bevegelse, jeg jobber som aldri før og det er mye annet som er mye mer interessant å se på enn meg selv i en gammel film. Men jeg vet selvfølgelig at noen filmer vi stå igjen etter meg uansett, og «45 år» tror og håper jeg er en av dem. Men jeg har egentlig ikke laget så mange filmer som folk tror. Jeg har alltid valgt de filmene som tilfeldigvis har vært aktuelle der og da. Jeg har sjelden valgt ut fra en spesifikk god historie eller utsikten til suksess eller høy lønn. Jeg har valgt i tråd med den personlige reisen jeg en gang tidlig i karrieren la ut på, og det er blitt noen få filmer som jeg synes er virkelig interessante også den dag i dag. Og det er så mye som noen kan håpe på. Om folk tror jeg jobber mye så er det helt fint for mitt eget rykte, men sannheten er at hvis jeg har spilt inn en film i løpet av 2–3 måneder, så må jeg trekke meg tilbake inn i skyggene i tilsvarende lang tid for å komme meg tilbake til min egen hverdag, slik at for eksempel vi to kan sitte å ha en normal samtale.

Von Trier

Charlotte Ramplings liv kan deles inn i flere epoker. London på 1960-tallet var en av dem. 70-tallet i Italia og Frankrike var en annen. Hennes tredje kom for alvor med François Ozon-filmene på tidlig 1990-tall. På omtrent samme tidspunkt jobbet hun også med en norsk regissør, Hans Petter Moland på filmen «Aberdeen».

– Jeg kom aldri til Norge men husker godt Hans Petter. Jeg var så imponert over de bildene og den atmosfæren han skapte. Poenget var at jeg og Stellan Skarsgård hadde blitt nære venner etter at vi spilte mot hverandre i Jonathan Nossiers «Signs And Wonders», og Stellan ivret for at jeg skulle bli med i «Aberdeen». Jeg synes manuset var fantastisk og jeg ble også veldig betatt av kvinnen som er døende av kreft mens det foregår et burlesk race for å nå fram til henne før hun dør. Jeg skulle ønske filmen hadde funnet et større internasjonalt publikum.

– Du er mest kjent for filmene dine laget i Italia, Frankrike og England, men du har jo også hatt et nordisk møte til, med Lars von Trier i «Melancholia»?

– Det er en utrolig gripende film, en av mine favoritter fra Lars. Det som er viktig for meg er møtene og erfaringene med filmskapere som får meg til å føle at jeg ikke befinner meg på et enkelt sted, det trigger meg. Og det opplevde jeg med Von Trier, og det var en god opplevelse fordi han selv var ute av den massive depresjonen, eller den ene av dem som han hadde under «Antichrist». Han fortalte meg at han ikke hadde hatt det bedre på mange år, og jeg har kjent han lenge, helt siden han ville ha meg med i «Europa», noe jeg dessverre ikke kunne fordi jeg da hadde et annet oppdrag. Man vet aldri med Lars, men det var morsomt å lage en film om depresjon med en Lars som for en gangs skyld ikke er depressiv. Er det en ting jeg er sikker på, så er det at du ikke kan lage en film om depresjon om du er langt nede selv, sier Rampling, som nå er kommet hjem på mer enn ett vis.

«45 år» innleder en ny epoke med henne som skuespiller, men forut for den kom TV-serien «Broadchurch» som for alvor plasserte henne tilbake på Englandskartet, både som skuespiller og britisk borger.

– Det er som en hjemkomst. Og jeg føler nå at det er på tide. I alle disse årene har jeg bare villet jobbe i Europa og jobbe med europeiske talenter, men «Broadchurch» var så tilfredsstillende å gjøre. Ikke bare er rollefiguren så erkebritisk som det går an å bli, men staben og ensemblet er fantastisk og jeg fikk lov å reise gjennom alle disse fantastiske stedene som Somerset og Dorset og Essex, så det ble en oppdagelsesreise i britiske skuespillere, britisk språk og britiske tog, ikke minst. Alle ville dra med tog, og jeg måtte sentimentalt innrømme at ja, dette er mitt folk! Og Kate i «45 år» er også så britisk at det gjør vondt, en arketype jeg tidligere har skydd unna. Jeg ville være en miks, og ikke bare britisk.

– Du flyktet?

– Haha, nei, jeg er mer grisk enn som så. Jeg ville bare ha mer. Jeg ville alltid ha mer.