Finland: «Euthanizer»

4

Drama

«Euthanizer»

Regi: Teemu Nikki

FINLAND

Finlands bidrag til Nordisk råds filmpris sier kanskje mest om hva slags filmer finnene ikke lager om dagen. «Euthanizer» føyer seg fint inn en tradisjon der finnene er seg selv nok, og da i betydningen rurale og asosiale drukkenbolter som banner, krangler, tier og dreper. Eller noe sånt, om man skulle tro Teemu Nikkis film. Uansett er det godt materiale for svarte komedier, og «Euthanizer» er en slik en av det mer hardbarkede slaget, men også full av håp, kjærlighet og politiske undertoner. Nikki er nærmest for en veteran å regne i finsk film, men det aller meste han har laget er kortfilm og TV-relatert. Nå tar han steget inn i en annen divisjon.

Les også: Sverige: «Ravnene»

«Euthanizer» handler om einstøingen Veijo (Matti Onnismaa), en utpreget misantrop som man selvsagt aldri blir klok på, og som er noe av en bygdeoriginal fordi han har gitt opp troen på menneskene og egner sitt liv til dyrene istedet. Eller til døden og dyrene for å være helt ærlig. Siden han tar atskillig mindre for å avlive folks hus- og kjæledyr enn veterinæren, er det til han alle kommer kjørende med hunder, katter, marsvin og annet som de av ulike årsaker må tas av dage. Veijo gjør det på sitt helt eget humane vis, alt mens han med stoisk ro fornærmer eierne med hvor onde skapninger de er som har holdt dyrene fanget. En av dem som kommer er løst assosiert med den nynazistiske organisasjonen Soldiers Of Finland, og denne kontakten skal få skjebnesvangre følger. Mens alt bygger opp til et uunngåelig oppgjør får Veijos møte med Lotta (Hannamaija Nikander), en annen søkende sjel som hadde et dyr mett av dage, langt lysere følger for dem begge selv om Veijo ikke helt blir klok på hennes «lyster».

Les også: Nordisk filmløft

«Euthanizer» er en svart og absurd symfoni i knelende pick up-biler, alkohol, generasjonskrangler, kinky sex, store våte dyreøyne, kattegraver og en steinansiktsmann som er i ferd med å få kontakt med sine egne følelser, både de myke og de mer voldelige. Og i alt dette har filmen en sterk personlig nerve, et uforutsigbart forhold til det ufrivillig komiske og en helt annerledes tilnærming til sjangerfilmen enn vi er vant til. En framtidig kultfilm, svakhetene til tross.

Vises på Nordisk filmhelg 27. oktober etterfulgt av samtale med produsent Jani Pösö om det finske vemodet.