– Filmen er et vågestykke

– Jeg er utrolig overrasket over alle positive reaksjoner. Denne filmen var virkelig et vågestykke, sier del Toro når TT møter ham under filmfestivalen i Venezia, der filmen hans endte med å vinne Gulløven.

Siden har filmen blitt overøst med priser og nominasjoner, blant annet fikk den en Golden Globe i beste film-kategorien.

Mangfoldig

At «The Shape of Water» betraktes som et vågestykke er forståelig:

Den er en blanding av drama, romantikk, science fiction, kald krig-thriller, skrekk og litt musikal attpå. Handlingen foregår i 1962, og innledes med at et forskerteam fanger en amfibieskapning som de sperrer inne i en tank.

En stum vaskedame blir interessert i skapningen, og forelsker seg like så godt i den – samtidig som krefter er ute etter å ta livet av amfibieskikkelsen som de mistenker som sovjetisk spionasje.

Amfibieskapningen minner svært mye om vesenet i 1950-tallets klassiske skrekkfilm «Monsteret fra den Svarte lagunen», noe del Toro bekrefter.

– Jeg elsker den filmen. Jeg så den første gang da jeg var liten, jeg var seks år. Det var en så utrolig vakker film, og jeg husker at jeg håpet at vesenet og den kvinnelige hovedpersonen skulle få hverandre, sier filmskaperen.

Ble skuffet

Men håpet hans gikk ikke i oppfyllelse, forteller han:

– Jeg ble så veldig skuffet da det ikke gikk bra. Jeg har alltid båret med meg den fortellingen, og tenkt at én dag...

Guillermo del Toro sier at det var viktig at amfibieskapningen ikke skulle se ut som et monster – men nærmest som en mann, dog med gjeller. Det var viktig å få publikum til å fatte sympati for den, for å forstå hvorfor vaskedamen – spilt av Sally Hawkins hele veien til Oscar-nominasjon – blir forelsket.

– Han skulle se ut som en vi kanskje skulle ønske å omgås, sier regissøren.

Guillermo del Toro har alltid likt å lage filmer som er vanskelig å definere når det kommer til sjanger.

Skrekk og antifascisme

Hans internasjonale gjennombruddsfilm «Pans labyrint» var en miks av drama, skrekk og antifascistisk fortelling, der den unge heltinnen dør mot slutten (bare det skapte en viss sensasjon – barn skal som kjent ikke dø på film).

– Det er dét som er så spennende, å gå imot publikums forventninger, å kunne lage de filmer jeg vil og få mulighet til å gjøre det uten å føle presset fra studioet som produserer. Derfor prøver jeg å lage mine filmer så mangesidige som mulig, det gir meg frihet, sier han til TT. (NTB/TT)