Film

Filmanmeldelse: «Ved guds nåde»: Rystende om monstrene som skjuler seg i kirkens skygge

Kirkens ofre lar seg ikke kneble, viser den franske filmen «Ved guds nåde».

Dagsavisen anmelder

5

DRAMA

«Ved guds nåde»

Regi: Francois Ozon

Fra. - 2018

Monstrene som har skjult seg i kirkens skygge blir stadig eksponert, og de katolske pedofiliskandalene er så konstante at de er en utømmelig kilde til tragiske filmdramaer. Oscar-vinneren «Spotlight» (2015) utforsket det journalistiske gravearbeidet som måtte til for å avdekke overgrepene i Bostons bispedømme, mens Pablo Larrains «El Club» (2015) tok for seg prester som voldtar barn, og systemet som beskytter dem.

Nå retter Francois Ozon søkelyset tilbake der det skal være: på kirkens ofre. Dette er en utypisk film fra alltid uforutsigbare Ozon, som i tråd med temaet er veldig nøktern, nedpå og sosialrealistisk. Å legge kalde fakta på bordet er rystende nok. Ozon utviklet manuset i samarbeid med overgrepsofrene, og holder seg så tett opp til virkelige hendelser at «Ved Guds nåde» nesten kunne ha vært en dokumentar. Fremfor å ta et fugleperspektiv på pedofiliskandalene, snevrer Sølvbjørn-vinneren «Ved guds nåde» inn fokuset på tre menn som i barndommen ble misbrukt av en pedofil prest. De representerer titusenvis av navnløse ofre verden rundt. Tittelen er et sitat av kardinal Philippe Barbarin, erkebiskopen i Lyon, som under en sjokkerende skamløs pressekonferanse i 2016 uttrykte stor lettelse over at de seksuelle overgrepene i denne pedofiliskandalen hadde passert foreldelsesfristen «ved Guds nåde». Filmen skildrer hendelsene fra tre synsvinkler, basert på opplevelsene til tre veldig forskjellige overgrepsofre.

Les også intervju med Ozon: I skyggen av fortiden

Først møter vi den dypt troende fembarnsfaren Alexandre Guerin (Melvin Poupaud). I barndommen ble han seksuelt misbrukt av presten Bernard Preynat (Bernard Verley), en speiderleder som tretti år senere fortsatt jobber med barn. Alexandre har klokketro på Den katolske kirke, og føler at saken bør håndteres internt. Skyldspørsmålet er aldri i tvil. Fader Preynat sendte skriftlige tilståelser til ofrenes foreldre, innrømmer uoppfordret at han misbrukte «veldig mange gutter», og fortalte stadig sine overordnede i kriken at han hadde «problemer med barn». Alt som skjedde var at han ble forflyttet, og fikk tilgang til enda flere ofre. Den samme gamle historien. Alexandre starter en e-postkorrespondanse med erkebiskop Barbarin (Francois Marthouret), i håp om å få arrangert et offisielt møte der fader Preynat tilstår sine synder og ber om forlatelse. Alt som skjer der er en rask forbønn, og takk for seg.

Les også: Anmeldelse av Clint Eastwoods «Richard Jewell»: et portrett av en hverdagshelt

Preynat prøver å presentere seg selv som et offer for en «sykdom», og legger skylda på dem som ikke forhindret ham i å voldta flere barn. Etterpå gjør erkebiskopen sitt beste for å trenere saken med tomme høflighetsfraser og rene løgner. Alexandre blir stadig mer desillusjonert, mens snøballen ruller videre til Francois Debord (Denis Menochet). En ateist som ikke akter å gå like stille i dørene, og oppretter en organisasjon for Preynats ofre. Nettsiden deres får kontakt med over sytti menn, som alle ble misbrukt av presten i barndommen. En av dem er Emmanuel Thomassin (Swann Arlaud), som tar over fokuset i filmens siste tredjedel. I motsetning til de to andre karene tilhører ikke Emmanuel den øvre delen av Frankrikes borgerklasse; han er en ressurssvak neurotiker som fortsatt er sterkt svekket at traumene han ble påført – både psykisk og fysisk.

Les også:  Gransking: Prester begikk overgrep mot over 1.000 barn

For ham blir kampen for å få fader Preynat straffet samtidig en kamp for å endelig bli hørt, og han finner en ny styrke i samholdet mellom ofrene. For mange av dem er det nok bare å vite at de ikke må leve med dette alene. «Ved Guds nåde» fokuserer på de langvarige konsekvensene; noen voldtektsofre begikk selvmord som unge, andre sliter med rusproblemer, sinnemestring og depresjoner. Selv de mest ressurssterke har fortsatt problemer med skyldfølelse og skam. Noen hadde dypt troende foreldre som valgte kirkens side, og reagerer med irritasjon over at de må «rippe opp i disse gamle historiene» for å skade kirken.

«Ved Guds nåde» er, som den bør være, en tung film; nesten totalt dialogdrevet og trolig mer omstendelig enn den har godt av. Med en spilletid på nærmere 140 minutter kan dette bli i overkant mye, og neppe noens definisjon av lettfordøyelig underholdning – selv om det er galgenhumoristiske innslag her. På et tidspunkt prøver oppvigleren Francois å leie inn en pilot til å tegne en gigantisk penis i skylaget over Vatikanet for å skape blest om saken deres, og er helt ute av stand til å skjønne hvorfor de andre i organisasjonen føler at det er en dårlig ide. Francois Ozon sørger for at han har ryggdekning for alle fakta som legges frem her, og filmet alt i hemmelighet for å unngå angrep fra Den katolske kirke.

Les også: Filmanmeldelse «Monos»: En hypnotisk feberfabel

Filmen har et helt nøytralt forhold til organisert religion, noe som allikevel ikke forhindret at advokatene til fader Preynat prøvde (uten hell) å få «Ved guds nåde» rettslig stoppet en uke før premieren. Erkebiskop Barbarin ble dømt til seks måneders betinget fengsel for sin medvirkning i å hysje ned disse forbrytelsene, men klarte å slingre seg unna straffeforfølgelse etter en ankesak for noen uker siden. Rettsaken mot Bernard Preynat startet i slutten av januar, og han risikerer opptil ti års fengsel. Dommen blir avsagt 16. mars.