Anna (Paula Beer) i Francois Ozons film om etterdønningene fra første verdenskrig.

I skyggen av fortiden

François Ozon mener det hjelper å være litt opphisset når man lager sexscener på film, men regisserer han historiske dramaer foretrekker han tekkelig svart-hvitt.

 

PARIS (Dagsavisen): – Det jeg har lært av å lage film er at min plass er bak kamera, det er et godt sted å være, sier den franske filmskaperen François Ozon til Dagsavisen.

Vi møter han i hjembyen Paris, og årsaken er «Frantz» som går på norske kinoer i øyeblikket. Den rekker neppe å bli tatt av plakaten før den hyperproduktive Ozon får Cannes-premiere på sin neste film, «L’amant double» som bygger på boken «Lives Of The Twins», skrevet av Joyce Carol Oates under pesudonymet Rosamund Smith.

Dagsavisen anmelder: Fille-Frantz

Antikrigsfilm

– Jeg innså at «Frantz» var en tekkelig film til meg å være, så jeg bestemte meg for å lage en erotisk thriller, noe helt annet, sier han og smiler slik bare Ozon kan, det som avdekker en dobbelthet som også finnes i filmene hans, den som har gjort ham omstridt, elsket og hatet, men aldri kjedelig.

«Frantz» er en antikrigsfilm som bygger på et teaterstykke av Maurice Rostand, en mild thriller lagt til året 1919 da Europa fortsatt teller sine døde, slik de også gjør i den lille tyske byen Quedlinburg. Anna har mistet forloveden Frantz Hoffmeier i den franske skyttergravskrigen, men så dukker franske Adrien opp. Han hevder han var nær venn av Frantz, og Anna og Frantzs familie knytter raskt tette bånd til Adrien, tross traumene, den nasjonale knekken og det fortsatte hatet mot franskmennene i krigens etterdønninger. François Ozon har filmet i svart-hvitt, påvirket av gamle historiske filmer og nostalgiens fargeløshet. Ozon nevner titler som «Intet nytt fra vestfronten» og selvsagt Ernst Lubitschs film «Broken Lullaby» (1932), også den bygget på Maurice Rostands teaterstykke.

Ozon skjønte imidlertid raskt at det ikke nyttet å slavisk benytte seg av Lubitschs film som bakteppe, selv om han elsker hans klassiske filmer og særlig «Butikken om hjørnet» (1940).

– Lubitschs filmer må ses i den kontekst de er laget, kun da fungerer de optimalt. Når det gjelder «Broken Lullaby» er den laget på et tidspunkt da Lubitsch ikke forutså at man bare få år etter sto foran en ny stor krig i Europa. Men gjennom å se filmen med det jeg kan anta er Lubitschs øyne, så jeg mulighetene til å lage en film etter Lubitsch snarere enn en ren nyinnspilling, sier Ozon, som har tatt seg store friheter både med historien og det opprinnelige teaterdramaet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Svart-hvitt

– I skuespillet vet man fra første minutt hva som har skjedd og hvem Adrien er. For meg var det mer spennende rent filmatisk og endre perspektivet i historien, slik at man først godt og vel halvveis i filmen skjønner hva slags forhold som var mellom Adrien og Frantz, og derfor valgte jeg å la den tyske siden og da særlig Anna bære blikket inn mot historien.

Han hadde opprinnelig tenkt å filme i farger, men bare en måned før opptaksstart innså han at innspillingsstedene var så fulle av farger at det ene inntrykket slo det andre i hjel.

– Det var som å være inne i en Disney-film. En dag da jeg gikk rundt i småbyen, fant jeg noen gamle fotografier i svart-hvitt fra begynnelsen av forrige århundre, og det slo meg at selv om byen ikke hadde endret seg mye, framsto den som mer realistisk i svart-hvitt, sier Ozon.

– Når jeg nå ser filmen har jeg helt glemt hvordan byen var i farger. Men jeg elsker jo farger, så jeg ble nødt til å inkludere noen av scenene i farger, sier han om enkelte av tilbakeblikkscenene i en film som handler om å akseptere sine egne handlinger, om å godta det utenkelige og samtidig forstå historien ut fra de hendelsene som former den, i denne sammenhengen en ødeleggende og opprivende krig som satte varige merker på enkeltindividet.

– I Frankrike har vi tonnevis av litteratur og film om første verdenskrig, men alt er fra franskmennenes perspektiv. Det slo meg at jeg ikke visste noe om den tyske siden og ville finne ut hva Versailles-traktaten gjorde med den tyske nasjonalfølelsen etter at landet ble tvunget til å avgi store landområder og kolonier. Det som overrasket meg var hvor lite tyske historikere selv har skrevet rundt denne historiske epoken, selv om man kan forstå hvorfor annen verdenskrig har overskygget minnene og kunnskapen fra den første. Den tyske produsenten av «Frantz» elsket å jobbe med denne filmen, fordi det for en gangs skyld var en fransk film om Tyskland som ikke handlet om nazister, en historie som ikke gjorde tyskerne til den onde parten og som ga ny lærdom til en snart glemt tematikk, sier Ozon.

Dagsavisen møtte også Ozon i Cannes 2014: Rapport fra en fransk provokatør

Polanski-aktig

Franskmannen elsker å arbeide, noe også hans omfattende filmografi bærer preg av. Blant Ozons essensielle titler er «Swimming Pool», «8 kvinner», «Potiche» («Frustrert fransk frue») og «I de beste hjem», og han kjøper ikke tanken på at man skal lide for kunsten også i form av å la det gå mange år mellom man stabler en film på beina.

– Jeg lider mer når jeg ikke arbeider. Ikke slik at jeg gjør det lettvint for meg selv, men jeg nyter hvert øyeblikk når jeg laget film, sier Ozon, som lover at «L’amant double» vil vekke oppsikt når den får Cannes-premiere senere denne måneden. Det er en erotisk thriller som nok en gang vil illustrere den evigunge franskmannens rykte som over toppen opptatt av kvinner, unge som gamle.

– Den har litt av Polanski i seg, og jeg håper jeg ikke har sviktet Joyce Carol Oates’ opprinnelige fortelling. Den har dessuten noen fantastiske hovedroller, Jaqueline Bisset, legenden fra «Dypet», og Marine Vacht fra «Ung og vakker», sier Ozon, og gir uoppfordret regissørens oppskrift på å lage en god sexscene.

– Jeg må kjenne en viss opphisselse, særlig under første takning. Men det er heller ingenting som er kjedeligere å spille inn enn sexscener når det ikke fungerer. Når det virkelig fungerer så kan du oppleve at skuespillerne ikke stanser når du sier «kutt», da vet du at noe er i ferd med å skje. Og ja, det har skjedd, men jeg sier ikke med hvem.