5
DRAMA
«Dogman»
Regi: Matteo Garrone
It/Fr. 2018
Mannen bak det skittenrealistiske mafia-dramaet «Gomorrah» (2008) og det groteske godnatteventyret «Tale of Tales» (2015) er tilbake med nok en film basert på virkelige hendelser. Det aller første vi ser er et nærbilde av en rasende rottweiler, som glefser truende mot kamera. Bikkja er en av klientene til Marcello (Marcello Fonte), som slett ikke vil vaskes mens han roper koseord som «bello!» med beroligende tonefall. Marcello driver hundefrisørsalongen «Dogman», et steinkast unna hans beskjedne blokkleilighet i utkanten av Roma som er så nedslitt at området befinner seg i grenselandet mellom neorealisme og postapokalypse. Dette er en del av Italia turister aldri nærmer seg, med mindre de havner ned noen mørke sidegater.
Les også: «Cold War»: Kald krig, varme hjerter
Marcello er på godfot med alle i nærmiljøet; han spiser lunsj med de andre butikkeierne og hilser blidt på dem han ser foran frisørsalongen. Det er allikevel noe desperat over hans konstante nervøse smil, insisterende hjertelighet og enfoldige behov for å bli likt av alle. Han sliter med å få endene til å møtes, og for å finansiere scubadykking-turene med datteren selger han litt kokain. Dyrevennen Marcello er en mild sjel, men den typen hverdagsklovn som gråter på innsiden. Han er dessuten en av de få som blir tolerert av nabolagets store skrekk: Simonchino (Edoardo Pesce).
En tidligere bokser som blir sammenlignet med en villhund, men mest minner om et troll. Denne digre muskelbunten tyr til vold så fort sjansen byr seg, lever av kriminalitet og truer alle han møter på sin vei. Brølet fra motorsykkelen til Simonchino høres ut som knurring fra et rasende beist, og er en konstant påminnelse om trusselen innbyggerne i nabolaget lever under. Karene i landsbyen mumler om at noe må gjøres, kanskje de burde ta en kronerulling for å få «noen utenfra» til å ta seg av Simonchino. Andre føler at de bare skal ta tida til hjelp. Det kommer garantert til å skje, før eller senere.
Marcello holder seg på godsiden til dette psykopatiske monsteret, men det hjelper lite. Han er det engstelige mobbeofferet som prøver å være venn med skolens største bølle ved å gi ham lunsjpengene, men i beste fall ender opp med hodet i toalettskålen. Det er bare et spørsmål om tid før demningen brister. Slår du en snill hund tilstrekkelig mange ganger vil den til slutt bite deg.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Historien er basert på en virkelig hendelse som fikk mye oppmerksomhet av italiensk tabloidpresse i 1988, etter at hundefrisøren Pietro De Negri (kjent som «Er Canaro») viklet seg inn i en grotesk kriminalsak. «Dogman» er en brutal trykkoker av film, som gradvis øker presset til det blir på grensen til uutholdelig, men filmen skygger unna de mest magesterke detaljene fra den sanne historien. Dyrevenner kan også være takknemlige for at voldsomhetene (så godt som) aldri går ut over hundene. Regissør Matteo Garrone eksponerer nok en gang skyggesider av Italia som er skjult for utenforstående, ikke helt ulikt det han gjorde i blant annet «Gomorra». Miljøskildringene er igjen totalt troverdige, men «Dogman» er langt mer karakterdrevet og sikter inn en patetisk stakkar som skildres med verdighet og gjør seg fortjent til vår sympati.
Les også: Groteske godnatteventyr
Marcello Fonte ser ut som om han kommer rett fra en italiensk folkekomedie fra trettitallet, med sine nærmest karikerte Buster Keaton-trekk (eller eventuelt Toto-trekk) og tragikomiske fremtoning. Men han gjør en virkelig sterk, nyansert skuespillerprestasjon som er desto mer imponerende med tanke på at Fonte ble rekruttert fra et amatørteater, og før dette mest har spilt statistroller på film. Han ble med rette premiert som beste mannlige skuespiller under årets Cannes-festival. Edoardo Pesce er tilsvarende troverdig som Simonchino; en oppriktig truende skikkelse som fortjener å gå rett inn i filmhistorien som en av de store udyrene. Matteo Garrone blir litt for dvelende, vag og symbolladet mot slutten, men dette er en filmopplevelse som røsker, ryster og fester seg.