4
DRAMA
«Tale Of Tales»
Regi: Matteo Garrone
It./Fr./Eng. – 2015
«Tale of Tales» gir oss et knippe godnatteventyr for voksne, basert på den napolitanske poeten Giambattista Basiles «Tale of Tales, or Entertainment for Little Ones». En eventyrsamling fra 1600-tallet, som senere inspirerte forfattere som H.C. Andersen og Brødrene Grimm. I likhet med så mange av folkeeventyrene fra denne perioden er «Tale of Tales» full av grotesk galskap: gamle damer blir flådd, kjemper strupekuttes, prinsesser voldtas og konger kvestet i kamp med gigantiske sjømonstre. Så ikke akkurat «underholdning for småtasser». Snarere et hederlig forsøk på å gjenskape den typen fantasifull portemonefilm som Fellini, Pasolini eller Walerian Borowczyk kunne ha laget på slutten av seksti- og begynnelsen av syttitallet – skildret i en visuell stil som ikke er så langt unna Neil Jordans «Company of Wolves». Krydret med makabre øyeblikk og litt kinky erotikk. La gå at Garrone ikke er en visuell kunstner på linje med Fellini, og ikke en særlig stødig eventyrforteller.
Han vever sammen tre eventyr fra tre kongedømmer som grenser mot hverandre. I Longrtellis er den sterile dronningen (Salma Hayek) villig til å gjøre altfor å bli gravid, om hun så må sende sin ektekonge (John C. Reilly) ned til havbunnen for å felle et digert sjøuhyre. Etter å ha jafset i seg udyrets hjerte blir dronningen umiddelbart gravid, og dagen etterpå føder hun albino-sønnen Elias (Christian Lees). Den jomfruelige tjenestepiken som tilberedte hjertemåltidet føder samtidig den åndelige tvillingen Jonah (Jonah Lees) – og mens årene går vekker de to guttenes nære vennskap en sydende sjalusi i dronningen. I Highhils forsømmer den fjollete bajaskongen (Toby Jones) sin gifteklare tenåringsdatter Violet (Bebe Cave), til fordel for en loppe på størrelse med en riesenschnauzer. I mellomtiden er den hedonistiske kåtkongen av Stongcliff (Vincent Cassel) travelt opptatt med å forføre den gamle garveren Dora (Hayley Carmichael), i den feilaktige troen at hun er en uoppnåelig skjønnhet. Disse historiene er på hvert sitt vis tidløse moralleksjoner om menneskelige svakheter: der egoisme, griskhet, sjalusi og forfengelighet får sin velfortjente straff. Garrone har et romslig budsjett, en rolleliste full av kjente fjes, og har omgitt seg med betydelige talenter. David Cronenbergs faste filmfotograf Peter Suschitzky har fanget opp med noen helt utrolige øyeblikk her, godt hjulpet av Massimo Cantini Parrinis overdådige kostymedesign.
[ Les flere filmanmeldelser her ]
Det kan se ut som store deler av budsjettet gikk med til å konstruere de vanvittige filmsettene, men alt er faktisk filmet på location rundt omkring i Italia. Garrone har en egen evne til å finne utrolige byggverk, som ser ut til å befinne seg på en annen planet. Han bygget «Gomorra» rundt de enorme, pyramideformede boligkompleksene i Scampia, som ble en helt essensiell del av filmens personlighet. I «Tale of Tales» tar han blant annet i bruk Donnafugata-slottet på Sicilia, Abruzzo-slottet i Roccascalegna og Sammezzano i Toscana – sammen med oversiktsbilder av Sorano og Sovana. Områder som ser ut til være plukket rett ut av fantasifulle eventyrverdener. Spesialeffektene er tilsvarende imponerende, med håndlagende fabeldyr bygget opp i naturlig størrelse, og et minimum av dataanimasjon. Visuelt sett er alt dette en skikkelig godtepose, men «Tale of Tales» svikter litt i sitt mest sentrale element: eventyrfortelling. Garrone haler ut spilletiden til godt over to timer, med en slepphendt redigering som får dette til å minne mer om en arbeidskopi enn en fiks ferdig kinofilm. «Tale of Tales» ville ha tjent enormt på en strammere klipperytme, et klarere fokus, og kanskje et tydeligere formål. En filmskaper som for eksempel Guillermo del Toro kunne ha tilført disse eventyrene en lidenskap og en helhetlig visjon som det skorter litt på her, og ville trolig ha klart å runde av fortellingene på en mer elegant måte. «Tale of Tales» fikser ikke helt balansegangen mellom kunstfilm og kommersiell eventyrfortelling, men til tross for sine sporadiske svakheter føles dette fortsatt som et skikkelig friskt, fantasifullt pust.