Film

«Britt-Marie var her»: En kvinne som kunne ha vært Ove

Det er en fin grense mellom koselig og enfoldig, og den svenske «feel good»-komedien «Britt-Marie var her» har store problemer med å finne ut hvor den grensen befinner seg.

Dagsavisen anmelder

3

KOMEDIE

«Britt-Marie var her»

Regi: Tuva Novotny

Sv. 2019

Her hjemme er «Britt-Marie var her» trolig mest av interesse fordi den er regissert av norgesvennen Tuva Novotny, som i fjor regidebuterte med den rystende prisvinneren «Blindsone». «Britt-Marie var her» er langt fra like bemerkelsesverdig, selv om filmen i det minste gir Pernilla August en sympatisk hovedrolle. Hun er en kvinne som ikke har navnet Ove, selv om likhetstrekkene med den Oscar-nominerte publikumssuksessen «En mann ved navn Ove» (2015) er påfallende. Begge er basert Fredrik Backmans romaner.

Men fremfor en sur drittgubbe som lærer seg å gjenvinne livsgnisten, får vi en aldrende husmor som gjør omtrent det samme med hjelp av barnefotball. Britt-Marie har viet de siste førti årene til å vaske, skure, gnikke, rydde, holde orden og servere middag presis klokken seks til den utakknemlige ektemannen Kent (Peter Haber). Hun har blitt en stram, sær, surmaget, tett sammenknyttet tante, men bare fordi hun innerst inne er desperat understimulert og deprimert.

Les også: «Lords of Chaos»: Sensasjonspreget og spekulativt om black metal-miljøet (DA+)

Men så får Kent et hjerteattakk, og da Britt-Marie besøker ektemannen på sykehuset sitter allerede den blonde elskerinnen hans der. Britt-Marie tar med seg ektemannens jobbskjorte hjem, putter den i vaskemaskinen, og drar sin vei. Arbeidsformidlingen har fint få tilgjengelige jobber for en kvinne i sekstiårene, som sist jobbet som servitør på syttitallet.

Men de har en ledig stilling som fritidsklubbleder i en liten utkantkommune kalt Borg. Kanskje det kan være noe? Britt-Marie pakker trillekofferten og ender opp som fotballtrener for en gjeng viltre bøllefrø i multikulturelle Utkant-Sverige i forkant av en cupfinale. På veien blir hun kurtisert av en fraskilt politimann (Anders Mossling), sabotert av en arrogant jappe-byråkrat (Olle Sarri) og feiret som en samfunnsstøtte i bittelille Borg. Mon tro om ikke Britt-Marie gjenfinner livsgnisten og lærer at det aldri er for sent å leve livet? En del av dette er like sympatisk som forutsigbart, men Tuva Novotny (som skrev manus sammen med Anders Frithiof August og «Dag»-kjenningen Øystein Karlsen) spenner ben på seg selv med en ekstremt overtydelig fortellerstemme.

Britt-Marie snakker over så mange av scenene at dette til tider minner mest om en interaktiv lydbok, og filmen har en tendens til å overforklare alt med DIGRE bokstaver – fremfor å stole på at publikum er oppegående nok til å begripe hva som skjer på egen hånd. Det er et par, tre scener her jeg virkelig skulle ønske at Novotny hadde redigert ned (eventuelt bort), og en sluttscene som burde ha blitt filmet om.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det hjelper heller ikke at «Britt-Marie var her» er så frustrerende formeltro, og så totalt blottet for overraskelser. Man kunne lett ha beskyldt den åndelige forgjengeren «En mann ved navn Ove» for å være akkurat det samme, men den fungerte fordi hovedpersonen hadde så skarpe kanter, var så uspiselig bitter og så nyansert spilt av Rolf Lassgård.

Pernilla August har langt fra like mange fasetter å spille på, og Britt-Marie er en mer endimensjonal, umiddelbart sympatisk rollefigur – så hennes ferd fra snurpete surtante til sprudlende humørspreder er så mye kortere. Nyansene mangler, sammen med de velobserverte detaljene som gir en film personlighet. Manuset er dessuten så manipulativt at det blir på grensen til kynisk. Men hey, «Britt-Marie var her» fungerer muligens ok som en folkelig, gammelmodig humørspreder for målgruppen sin, og kvalifiserer sikkert som «koselig». Eventuelt «mysig», som de sier over grensen.