Kunsten å være Knutsen og Ludvigsen

I tillegg til å ha laget mye av den beste popmusikken vi har hørt i Norge var også Knutsen og Ludvigsen et fantasifullt eget univers med to små fyrer som bor i en tunnel og kommer opp i en endeløs rekke absurde situasjoner. Gjerne i konflikt med myndighetene, som vil kaste de to ut av tunnelen, ikke bare Knutsen og Ludvigsen selv, men også grevlingen, Kaptein Knutsen, hattestativet deres, og det store dyret (med hundre hoder som det kan spise oss med). Vi møtte dem utenfor tunnelen flere ganger i årenes løp og har forsøkt å sette sammen en historie om hvordan det gikk som det gikk.

Planene om filmen ble presentert før Gustav Lorentzen døde brått i 2010.

– Knutsen og Ludvigsen hadde en visuell side jeg gjerne vil ta tak i, og gjøre ferdig, fortalte Øystein Dolmen, som hele tida har illustrert aktivitetene i tunnelen. («Ludvigsen! Har du sett kor dom du ser ut på herre bildet som æ har tegna a dæ? Direkt stutat!»). Opprinnelig var det meningen at Gustav Lorentzen skulle komponere musikken til filmen. Den gangen var framdriften avhengig av en søknad om offentlig støtte. Fra dem som Knutsen og Ludvigsen pleide å omtale som «myndighetene». Kunne alt fortsatt være like anti­autoritært da?

– Bestandig. Alt som smaker av autoriteter må vi få gjort noe med, sa Dolmen.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Knutsen og Ludvigsen har vært på film før. I 1974, med Harald Heide-Steen jr. og Rolf Just Nilsen i hovedrollene. Bedre komikere fantes knapt, men for dem som hadde et forhold til Knutsen og Ludvigsen fra før var det vanskelig å akseptere rollebyttet. Filmen ble heller ingen stor suksess, og i omslagsnotatene på albumet «Tut» fra samme år går det an å ane en viss frustrasjon over at Dolmen og Lorentzen ikke fikk være Knutsen og Ludvigsen selv. «Når vi ser bort fra kaptein Knutsen er det ingen som kjenner Knutsen og Ludvigsen så godt som Dolmen og Lorentzen gjør», står det der.

Den første filmens budskap kunne også misforstås på det ikke alltid like glade 70-tallet. Tunnelboerens innbitte kamp mot myndighetene, også kjent som staten, var ikke trendy i alle politiske miljøer på den tida. I Filmmagasinet på TV antydet Pål Bang-Hansen at filmen presenterte Knutsen og Ludvigsen på «ytterste høyre fløy». Men Knutsen og Ludvigsen mente selv at de bare var en sunn protest mot fastspikrede sannheter og kjedelige konvensjoner.

– Vi likte aldri autoriteter, eller oppfatninger om hvordan ting skal være. Da vi startet var vi leie av å bli oppdradd. Prosjektet var å slå tilbake, forklarte Øystein Dolmen.

– Det antiautoritære var utgangspunktet for oss fra begynnelsen av, sa Gustav Lorentzen .

– Vi lagde viser for barn. For at vi skulle få respons fra den andre halvdelen av publikum også gikk det sport i å lage koder som bare de voksne kunne forstå.

Dolmen: – Vi la jo fort merke til at det var 50 prosent voksne som kom da vi spilte for barn. De fulgte jo ungene sine. Vi måtte jo dra med de voksne også, så det var nok noe som gikk over hodet på ungene. 
– Og under beltestedet på de voksne?

– Ja, jeg tenkte bare ikke jeg skulle si det selv når jeg snakker med en journalist.

To begreper var sentrale for Dolmen og Lorentzen: sensur og kvalitetssikring.

– Vi var ikke interessert i noen av delene, forklarte de.

Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen hadde etablert Knutsen og Ludvigsen i Barnetimen i NRK radio sommeren 1970.

– Vi som drev med barneunderholdning, vi reiv jo ned noen gjerder. Anne-Cath. Vestly reiv ned en drøss med gjerder, men i dag virker det ganske snilt. Knutsen og Ludvigsen kom som ny en generasjon, ved å slå ned veggen mellom moralistisk barnekultur og rock, mente Dolmen.

Så mye rart kan hende når man bor i en tunnel, at da de spilte inn sin første plate senere det samme året var nærmest et paradigmeskifte i norsk popmusikk.

– Vi dro til Oslo og bodde i leiligheten til industri­ministeren i Korvald-regjeringen. Som alle vet ble det en kortvarig regjeringsperiode. En dag ringte det på døren mens vi øvde, og der sto en gammel dame: «Si meg, dreper dere noen?»

– Det skulle bare være ei plate, og så skulle vi komme oss ut i arbeidslivet. Fedrene våre ville at vi skulle få ordentlige yrker. Så kom ei plate til. Det var den som begynte med «Sangerinnevise». «Bare idioter kan finne på noe sånt», mente plateselskapet.

Knutsen og Ludvigsen var barnetimehelter for de små og kulthelter for store popfantaster, men det tok en stund å bli allemannseie. Det helt store gjennombruddet kom først med «Juba Juba» i 1984.

– Vi fikk overlevert gullplate for «Juba Juba» av samferdselsminister Johan J. Jakobsen. Vi tok ham med ut i et grisefjøs og han måtte holde grisunger og greier.

– Hvorfor tok vi han egentlig med til et grisefjøs? spør Dolmen.

Lorentzen svarer:

– Han var jo samferdselsminister. Vi måtte kjøre ham til flyplassen etterpå, og han luktet forferdelig! På flyet ble det en radius på fem meter rundt ham der ingen ville sitte. Og ikke fikk han kaffe heller. Det verste var at han skulle rett i statsråd, og det var krise sånn som han luktet. Johan Js lukt ville blitt en politisk skandale av rang, men han ble reddet av at statsråd akkurat den dagen fikk meldingen om at Treholt var spion. Det overskygget alt.
Industriminister, samferdselsminister, forholdet til myndighetene var visst ikke alltid like komplisert. Men kongehuset har det vært verre å få kontakt med. Det nærmeste de kom var visst en Holmenkollsøndag en gang på 70-tallet.

– Vi sto der oppe og spilte på et tak. Vi satte i gang med «Ropevise», i regn og sludd, med en stor jernhøyttaler 300 meter unna. Under den sto kong Olav. Og før tre sekunder var gått sto han der ikke lenger.

– Og kom heller aldri «til middag nå i dag»?

– Nei, kanskje det var derfor, undret Øystein Dolmen.

I 1999 fikk Gustav Lorentzen problemer med immigrasjonsmyndighetene i USA, der han kom med gitaren sin ved en innreise. Da dro han bare opp et ferskt eksemplar av Dagsavisen, pekte på et av de utallige oppslagene vi lagde med Knutsen og Ludvigsen, og dokumenterte at han var en kjent artist hjemme, uten behov for å slå seg ned i Statene for godt. Fantes det er forklaring på den vedvarende suksessen?

– Vi favnet flere generasjoner på en gang, og ungene har tatt musikken videre til sine unger. Det har nok bidratt til at vi har hatt god varighet, mente Dolmen.

– Det var vel heller ingen bakdel at én av oss hadde utseendet med seg, la Lorentzen megetsigende til.

– Vi hadde det forferdelig artig, helt til rettssaken, fortalte de to. Og refererte til den beryktede konflikten, der de kranglet om rettighetene til de gamle innspillingene sine. Det gikk så langt som at DumDum Boys spilte inn en versjon av «Kan det være nødvendig å være så sint», for å megle mellom partene. Det viste seg å hjelpe. Snart var de vel forlikte igjen. Eller?

– De som har fulgt oss vet at Knutsen og Ludvigsen alltid har kranglet fra ende til annen, sa Dolmen.

– DET HAR VI IKKE, snerret Lorentzen.

• Sitatene fra Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen er hentet fra intervjuer i Nye Takter, Arbeiderbladet og Dagsavisen, fra 1985 til 2015.