Film

Nærkontakt av snedig grad

«Nope» er desorienterende annerledes, stappfull av vidtspennende ideer, jevnlig skikkelig morsom, innimellom temmelig uhyggelig og bevisst går inn for å villede oss.

---

5

Film

«Nope»

USA/Japan – 2022. Manus & regi: Jordan Peele

---

Sensommerens store opptur kommer lastet med skyhøye forventninger. Og Jordan Peele nekter standhaftig å oppfylle dem. Jeg kan knapt komme på en filmskaper som har bygget opp et lignende renommé med bare to filmer; la gå at både «Get Out» (2017) og «Us» (2019) er blant de mest originale, særegne og stilsikre sjangerfilmene vi har sett i moderne tid.

Hans tredje beveger seg inn i en ny sjanger: en ambisiøs sci-fi-western av tidlig Steven Spielberg-format, som fortsatt har alle kjennetegnene vi forbinder med Jordan Peele. Noe som betyr at «Nope» er desorienterende annerledes, stappfull av vidtspennende ideer, jevnlig skikkelig morsom, innimellom temmelig uhyggelig og bevisst går inn for å villede oss. Så hva du enn trodde at «Nope» er etter å ha sett de første trailerne viser selve filmen seg å være noe ganske annet.

Hvorvidt den klarer å leve opp til forgjengerne vil vise seg med tiden, men sånn umiddelbart føles «Nope» som nok en popkulturell milepæl med mange ikoniske øyeblikk. Som helhetlig historie henger dette kanskje ikke like godt sammen, og fungerer best på det metaforiske planet. Men akkurat det samme kan man jo si om «Get Out» og «Us», så det er en del av dealen. Og sikkert en dealbreaker for noen.

Ingen andre i universet kunne ha funnet på å starte en sci-fi-film om en flygende tallerken på denne måten: med raske glimt av et TV-sett der noe grusomt åpenbart har utspilt seg. En rasende sjimpanse med partyhatt på hodet og blodige hender. En sko plassert på høykant. En liten guttunge gjemt under et bord. Alt har en forklaring.

Et helt annet sted, mye senere, begynner metallgjenstander å regne ned fra himmelen, og en mynt treffer øyet til den gamle cowboyen Otis Haywood Sr. (Keith David). Han dør kort tid senere av skaden, som etter alt å dømme var en absurd tilfeldighet. Noen kastet mynten fra et privatfly, og forseglet skjebnen til en av filmbransjens beste hestetrenere. Sønnen OJ (Daniel Kaluuya, tilbake fra «Get Out») beskriver hendelsen som «et grusomt mirakel». Han arver ansvaret for farens gård i utkanten av California, og familiebedriften «Haywood’s Hollywood Horses», som nå mest består av gjeld. Familien har vært en del av bransjen siden mediets fødsel, og er i slekt med jockeyen som red hesten i en av tidenes første filmklipp: Eadweard Muybridges «The Horse in Motion» fra 1878. Men nå foretrekker Hollywood datagrafikk fremfor levende dyr, så OJ er nødt til å selge hestene til western-parken Jupiter’s Claim – som drives av den tidligere barnestjernen Ricky «Jupe» Park (Steven Yeun).

OJs fraværende, uansvarlige lillesøster Emerald (Keke Palmer) føler at den beste løsningen er å selge gården, og forholdet mellom søsknene er preget av anstrengt distanse. Men de er begge vitne til en utrolig hendelse som kan bli løsningen på de økonomiske problemene. For bak en sky i himmelen over eiendommen skjuler det seg en UFO, og et klart videoopptak av noe sånt kan selges for store summer. De går til innkjøp av overvåkingskameraer og får hjelp av installatøren Angel (Brandon Perea). Etter hvert slår søsknene seg sammen med den sagnomsuste filmfotografen Antlers Holst (Michael Wincott), som er villig til å gå veldig langt for å fange opp noe verden aldri har sett maken til. Alt dette er bare opptakten til en film som sjeldent går de retningene vi forventer, og som skaper et snodige bilde ut av puslespillbiter som egentlig ikke passer sammen.

I kjent stil trekker Jordan Peele inspirasjon fra et veldig eklektisk utvalg av kilder, som inkluderer anime-serien «Neon Genesis Evangelion», «Akira», «Haisommer» «Nærkontakt av tredje grad» og «Trollmannen fra Oz». Han gir som vanlig god plass til skuespillerne, og samspillet mellom Daniel Kaluuya og Keke Palmer er en sånn fryd at jeg gjerne hadde sett en helt film der de bare drikker øl sammen i to timer. Men etter hvert blir dette en UFO-film, som har noen skruballer skjult i jakkeermet og de bør vi absolutt ikke si et knyst om her.

Men den sentrale ideen er temmelig snedig, og samtidig så åpenbar at det er litt forbausende at ingen har vært inne på tanken før. Jeg forventet kanskje at «Nope» skulle ende opp i litt større skala enn den faktisk gjør, men isteden holder Peele formatet forholdsvis beskjedent. Til gjengjeld er alt fanget opp i store IMAX-tablåer av en av bransjens beste filmfotografer; Hoyte Van Hoytema – som de siste årene har jobbet mye med Christopher Nolan.

Peele liker å fylle filmene sine med obskure referanser, kryptiske hint, sosiale kommentarer og tvetydige scener som speiler mot hverandre. Sikkert vel vitende om at folk på interwebben vil analysere dem i alle mulige retninger på skattejakt etter skjulte budskap, og at det er en del av moroa. Selv er jeg ikke helt overbevist om at den interne logikken er helt konsekvent, eller at mesteparten av disse elementene har noen dypere mening enn at Peel liker å leke seg litt. Det er mer sannsynlig at han kommer opp med en håndfull oppsiktsvekkende tablåer, og jobber seg bakover for å få dem til å passe sammen.

Men det er fremdeles en fantasirikdom her som er en sann fryd å oppleve, og «Nope» er så forfriskende annerledes, oppfinnsom, konsekvent underholdende og uforutsigbar at den uansett gjenstår som et av årets store høydepunkter.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen