4
FILM
«De uskyldige»
Regi: Eskil Vogt
Norge, 2021
Er barn onde? Hvordan oppstår ondskap? Det er spørsmål som presser seg tidlig fram i Eskil Vogts spillefilm «De uskyldige», som har premiere under filmfestivalen i Cannes denne uka før den skal åpne Den Norske Filmfestivalen i Haugesund til høsten. En horrorfilm som vil fortelle noe om klasseforskjeller, sosiale og økonomiske skjevheter og mentale utfordringer på mange plan.
Med imponerende prestasjoner fra svært unge skuespillere har Eskil Vogt laget en film der ubehaget tidlig finner feste, og det er ikke bare fordi Pessi Levantos musikk er urovekkende illusorisk allerede i anslaget. Vogt leier oss inn i det som fortoner seg som en barndommens gate av trygghet og gjenkjennelighet, en typisk norsk hverdagstilværelse hos en familie som man aner – uten at det sies rett ut – vil starte på nytt etter noen vanskelige år med en utviklingsforstyrret datter. De flytter til en sommerdøsig drabantby øst i Oslo. Men snart gjør sterke og uhyggelige krefter seg gjeldede i barnas egen verden, like utenfor foreldrenes synsvidde.
Vogt er kjent for det tette manussamarbeidet med Joachim Trier, ikke minst på Oslo-filmene «Reprise», «Oslo 31. august» og den nye «Verdens verste menneske». På egen hånd debuterte han som regissør i 2014 med «Blind», også det en film som gikk utradisjonelle veier. Gjennom en blind hovedperson og historiens glidende overganger mellom virkelighet og fantasi, mante han fram frykt, avmakt og mønstring av stort personlig mot. Mange av de samme temaene går igjen i «De uskyldige», som er en horrorhistorie utenom det vanlige.
De siste årene har vi hatt en kvalitativ oppblomstring av psykologiske horrorfilmer som langt på vei har revolusjonert sjangeren, fra Jordan Peeles «Get Out» og «Us», til Julia Ducournaus «Raw» eller «The Babadook» eller «It Follows».
Vogts film er ikke så opprivende og monsterstyrt som enkelte av de forannevnte, men fellesnevnerne ligger i spillet med det mentale og i den underliggende tematikken. Hvilken arv gir vi barna våre, og hvordan formes de av de foreldre og nære omgivelser, av læring, arv og miljø? Blant disse referansene er på et vis også «Thelma», filmen som Eskil Vogt skrev sammen med regissør Joachim Trier. De samme ideene rundt overnaturlige krefter er dominerende i «De uskyldige».
[ Den irske prisvinneren «Herself» klarer å finne et snev av håp i en håpløs situasjon (+) ]
Eskil Vogts nye film handler i likhet med «Thelma» om traumer og konsekvensene av de voksnes handlinger overfor barna sine. I «De uskyldige» oppdager en liten gruppe barn at de har overnaturlige krefter, nærmest mentale følelsesutbrudd, som de ikke nødvendigvis har kontroll over. Samtidig er disse kreftene, som barna som bærer dem, både beregnende og udiskutabelt farlige. Snart skal sommeridyllen mørkne til med lemlestelse, avstraffelse og død.
Ida (Rakel Lenora Fløttum) er ni år og flytter sammen med familien til en ny leilighet på Romsås i Oslo, i ett av de mange borettslagene med yrende liv, mange småveier, gangstier og kort vei til skogkanten. En maurtue av små enheter der ingen helt vet hva som foregår innenfor de enkeltes private domene, og hvor noens lidelser og redsler er større enn andres.
Storesøsteren Anna (Alva Brynsmo Ramstad) er autist, uten språk og ute av stand til å uttrykke hva hun føler, heller ikke smerte. Men så møter Ida jevngamle Ben (Sam Ashraf), og sammen utforsker de ikke bare omgivelsene, men også hverandres egenskaper. Hvis Sam anstrenger seg, har han evnen til å flytte ting ved hjelp av tankene. Utenfor blokka sitter Aisha (Mina Yasmin Bremseth Asheim). Hun har andre egenskaper, og danner tankemessige bånd til Anna, som igjen får innflytelse på Sam. Kreftene de finner hos seg selv og hverandre er først en kime til lek og latter, men snart griper omgivelsene inn og det spirende nye vennskapet rakner i noen ender mens det forsterkes i andre. Er Ida den eneste av dem som ikke har krefter andre barn ikke har?
Barns utrygghet og emosjonelle forestillingsevne er utgangspunkt for denne historien, som krysser langt inn i skrekksjangerens sfærer. Men dette er horror skapt av en filmkunstner som vil noe mer, eller helst noe helt annet, enn bare å skremme. Det unike er Vogts fortellergrep og valget om å bruke barn i prepubertal alder. Historien overrasker og får en annerledes psykologisk dybde, og nettopp en uskyldighet, fordi han projiserer forestillinger rundt parapsykologiske og overnaturlige fenomener gjennom barn snarere enn reflekterende voksne. Uten denne «twisten» ville manus framstått som bortimot ordinært.
[ Dag Johan Haugeruds «Barn» er en lavmælt raptus om barn og anstendighet (+) ]
Gjennom barnas blikk tegner Vogt et mikrosamfunn med alle slags familier, inkludert de som vokser opp med vold eller med traumatiserte foreldre. Vogt vil si noe om vakuumene som oppstår og hvor følelser, fantasi og forestillinger gror fritt. I «De uskyldige» utvikles spontane handlinger og indre ballast til noe nær en krypende skrekk etter hvert som vi ser konsekvensene av det barna gjør.
Vogt bruker imidlertid så lang tid på å bygge opp barnas handlinger at det går på bekostning av historiens kompleksitet, særlig når enkelte av voksenrollene blir påfallende endimensjonale. Dynamikken i for eksempel foreldrenes og nærmiljøets reaksjoner på medias rapportering av de gruoppvekkende hendelsene, føles også underspilt.
På den annen side viser igjen fotograf Sturla Brandth Grøvlen («En natt i Berlin», «Shirley», «Et glass til») hvilket håndlag han har med lys og stemninger, og til å fange gruppedynamikk og skuespillernes ørsmå nyanser. Som å vektlegge hvordan barn har nesten ubetenksomme fakter og innfall. Samspillet og troverdigheten i de enkelte rollene er rett og slett imponerende. Skuespillerinstruksjon og Grøvlens måte å gå helt tett på, men samtidig smelte sammen med omgivelsene, gir formidable prestasjoner og en helt egen visuell dynamikk. Blant voksenskuespillerne får Ellen Dorrit Pedersen (som hadde hovedrollen i «Blind») mest tid foran kameraet, og hun bruker den godt i rollen som moren til Ida og Anna.
«De uskyldige» blir original ved at Vogt ønsker å utfordre publikum gjennom å dukke ned under sjangeroverflaten. Han vil si noe om barns fantasi og hvordan de møter for eksempel ondskap med undring og nysgjerrighet snarere enn med den rasjonelle tankegangen man får som voksen. Men han kunne gjerne gått enda dypere ned i den kompleksiteten han spiller opp til.
Vises i Cannes i sideprogrammet Un Certain Regard. Ordinær kinopremiere 3. september.
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen.
