Hvor er Ken Loach når du trenger ham?

4

DRAMA

«Herself»

Regi: Phyllida Lloyd

Irland/England - 2021

Det som rives ned kan sakte bygges opp igjen. Og det som bygges opp kan fort rives ned. Sånn er livet, men vi kan jo ikke bare gi opp av den grunn. Der har du moralen i «Herself». Dette kjøkkenbenk-realistiske, jordnære indie-dramaet stiller seg på lag med de fattige sliterne, som ikke finner noen annen utvei enn å måtte søke hjelp av sosialetaten. Et skakkjørt, inkompetent statsbyråkrati som ofte gjør vondt enda verre, og blir mer til hindring enn hjelp. Jeg ville ikke ha blitt overrasket hvis «Herself» viste seg å være laget av den gamle arbeiderklassehumanisten Ken Loach, men som pressematerialet understreker: dette er en film av Phyllida Lloyd. Så den sosiale kritikken holdes til et lunkent minimum, og det politiske engasjementet er på nøytral grunn.

At «Herself» er skapt av regissøren bak ABBA-jukeboksmusikalen «Mamma Mia!» og Margaret Thatcher som feministikon-narrespillet «The Iron Lady» er ikke et særlig bra salgsargument, for de var jo ikke særlig bra filmer. La gå at Meryl Streep var bra i dem begge. Hun er jo bra i alt, også filmer som ellers ikke er det. Streep er uansett fraværende i «Herself», som viser seg å være bedre enn fryktet. Et lidenskapsprosjekt for den klassisk trente teaterskuespilleren Clare Dunne, som selv skrev manuset (med TV-veteranen Malcolm Campbell), inspirert av opplevelsene til en venn som ble hjemløs alenemor. Dunne har tidligere jobbet med regissør Phyllida Lloyd i en oppsetning av Shakespeares «Henry IV», og har skrevet en saftig demonstrasjonsrolle til seg selv - komplett med følelsesladede monologer som skapt for storskjermen under prisutdelinger. Dette er Dunnes første filmmanus og filmhovedrolle, og hun fikser begge deler med stor overbevisning.

[ «Black Widow» representerer kanskje slutten på Marvels gullalder ]

Hun er Sandra, som endelig har klart å flykte fra sin voldelige, sosiopatiske ektemann Gary (Ian Lloyd Anderson). Friheten har en høy pris; hun blir banket helseløs av eksmannen som et siste farvel, og står på bar bakke med døtrene Molly (Molly McCann) og Emma (Ruby Rose O’Hara). Uten bolig, økonomiske ressurser eller støtte fra familie. Sandra prøver så godt det går å klare seg, mens hun skyfler døtrene til og fra skolen, jobber som vaskehjelp, løper innom sosialkontoret i lunsjpausen og så stresser videre til en ekstrajobb som servitør på en pub. I de få minuttene Sandra har tid for seg selv kommer panikkangsten.

Boligkrisen i Irland presser et allerede hardt belastet sosialsystem, og som ressurssvak alenemor havner Sandra stadig bakerst i køen. Ventelisten på sosialbolig er lang som et vondt år, og imellomtiden stues Sandra og døtrene inn på et flyplasshotell utenfor Dublin. Men så får hun en ide; fremfor å bli en evig økonomisk byrde for statsbyråkratiet, hva om hun isteden bygger seg et beskjedent minihus?

[ «Babyteeth» tenner livsgnisten selv når alt virker håpløst (+) ]

Staten har plenty av eiendommer som ikke brukes, og et lite lån til boligbyggingen vil koste en brøkdel av hva staten må betale i sosialstønad for Sandra og jentene i et år. Burde være en bra deal for alle parter, men statsbyråkratiet er ikke akkurat åpent for alternative løsninger. Så alt Sandra møtes med er likegyldige skuldertrekk og blanke avslag. Løsningen kommer i form av Sandras velstående arbeidsgiver Peggy O’Toole (Harriet Walter), en invalid, pensjonert lege som oppdager at Sandra har googlet «bygg ditt eget minihus»-videoer på laptopen hennes.

Peggy foreslår at hun gir Sandra et lån, og donerer en liten flekk på den betydelige eiendommen sin til byggeprosjektet. Peggy har mistet en datter, mens Sandra nylig mistet moren sin – så de fyller et slags tomrom for hverandre. Sandra klarer dessuten å overtale bygningsarbeideren Aido Deveney («Game of Thrones»-kjenningen Conleth Hill) til å hjelpe henne i startfasen, mest fordi han kjenner eksmannen hennes - og vet hvor stor skittstøvel han er. Stadig flere bekjente stiller opp for å hjelpe til med å bygge huset, mens alt må holdes hemmelig fra sosialetaten og den hevngjerrige eksmannen. Det er lett å få bange anelser under montasjesekvensene, der disse nye vennene lystig tøyser, bygger hus og får tilbake livsgnisten til tonene av The Cranberries-låta «Dreams». Snart kan Peggy bevege seg uten krykker og rullator, hjertesyke Aido får tilbake selvtilliten, mens Sandra bryter ut i irsk folkesang.

[ «Spring Uje spring»: En prisbelønnet, selvbiografisk kjøkkenbenk-musikal om å leve med Parkinsons sykdom (+) ]

Heldigvis blir ikke dette en klisjefull gladfilm om gleden av å starte et nytt liv sammen med gode venner, å gripe livets andre sjanser og finne kraften i samhold. Vel, i det minste ikke bare det. Isteden ender «Herself» opp på et mye vondere (og plausibelt) sted, som dreier seg mer om menneskelig selvoppholdelsesdrift enn glatt film-optimisme. Slutten blir et spark i mellomgulvet som slår pusten ut av hele filmen, på en måte som er direkte beundringsverdig.

Det er vanskelig å påstå at «Herself» som helhet er super-engasjerende, men den er velspilt, sympatisk og regissert med mer måtehold enn forventet. Jeg ville ikke trodd at Phyllida Lloyd var i stand til å lage et såpass nyansert og behersket sosialdrama, men kanskje hun er en litt bedre regissør enn de andre filmene hennes antyder?