4
HORROR
«Relic»
Regi: Nathalie Erika James
Aus./USA, 2020
Slutten kan komme uten forvarsel, eller ta seg god tid - men døden innhenter oss alle sammen, før eller senere. Å få et langt liv er det beste noen av oss kan håpe på, men alderdom er ingen velsignelse. Vi som her sett våre nærmeste sakte forsvinne av demens vil ikke ønske noe sånt på våre verste fiender. Ja, det ble en dyster åpningsparagraf, men «Relic» er ingen munter gladfilm. Dette er en grøsser på omtrent samme måte som «Hereditary» og «The Babadook» er det: et truende drama som skaper ubehag ved å vrenge bittelitt på virkeligheten og konfronterer oss med det eksistensielle mørket vi alle på et eller annet tidspunkt må forholde oss til. Så ikke akkurat den typen frydefulle partygrøss vi normalt forbinder med Halloween-sesongen.
Les også: Skrekkelige filmgrøss til halloween
Manus- og regidebutant Nathalie Erika James utforsker personlige traumer her, og baserte historien på de vonde følelsene hun satt igjen med etter at hun besøkte en bestemor døende med Alzheimer. Tidligere hadde bestemoren lyst opp så fort de møttes, nå kjente hun ikke engang igjen henne. At bestemoren bodde i et avsidesliggende, gammelt hus gjorde situasjonen enda mer urovekkende, og «Relic» gjenskaper denne opplevelsen i form av et metaforisk mareritt.
Åttiåringen Edna (Robyn Nevin) har bodd alene siden ektemannen døde, og familiehjemmet som engang var så fullt av liv er nå i forfall. Hun sliter med hukommelsen, og setter fortsatt ut mat til en hund som for lengst er død. Julepynten er ikke ryddet bort, fuktskader preger veggene og fruktkurven på kjøkkenbenken har råtnet. Badekaret i andre etasje flommer over, mens Edna står urørlig og naken i første etasje. Og så forsvinner hun sporløst. Hjemmehjelptjenesten tilkaller datteren Kay (Emily Mortimer), som kjører innom sammen sin egen voksne datter Sam (Bella Heathcote). De finner et tomt hus låst innenfra, og ingen hint om hvor Edna kan være.
Les også: Trolig den beste «Halloween»-filmen siden originalen
I en samtale med politiet forteller Kay at hun ikke har snakket med moren på et par uker, men vi får en følelse av det er lengre siden. Kay avslører ikke at hennes siste telefonsamtale med mamma var urovekkende: Edna hevdet noe prøvde å komme inn huset. Dører åpnet seg, lys skrudde seg på uten grunn og en sofastol flyttet på seg. Kay frykter at moren er i de tidlige stadiene av demens, og ikke lengre er i stand til å ta vare på seg selv. En leteaksjon i skogen finner ingen spor av Edna, og dagene går. Sam finner en sammenkrøllet papirlapp i bestemorens kosegenser, med ordene: «Ikke følg etter det». Kay er plaget av kryptiske mareritt om det første huset som ble oppført på denne eiendommen. Og så en morgen finner de Edna på kjøkkenet, barbent med oppskrapede føtter og litt åndsfraværende. Edna er unnvikende når de spør hvor hun har vært de siste dagene, og kan ikke skjønne hvorfor de skaper så mye oppstyr over ingenting.
Les også: «Us»: Ikke som oss
De som har opplevd Alzheimer på nært hold vil kjenne igjen humørsvingningene, raserianfallene og de plutselige overgangene fra klare øyeblikk til mental tåke. «Relic» er det som på godt norsk kalles en «slow burn»; et tyngende familiedrama som den første timen føles mer som en klaustrofobisk depresjonssimulator enn noe i nærheten av en konvensjonell skrekkfilm. Vi får små glimt av noe overnaturlig; skygger i mørket, uforklarlige hendelser og et atonalt lydbilde som murrer faretruende i bakgrunnen.
Les også: Disse skrekkperlene bør du ikke gå glipp av
Men mot slutten skrus metaforene opp på full guffe, mens vi blir fanget i et intenst, surrealistisk «House of Leaves»-mareritt som finner både avskyelig råte og skjør skjønnhet i dødsangsten. «Relic» er mer et ubehagelig indie-drama enn noe jeg vil beskrive som en sjangerfilm, og er ikke helt i besittelse av den samme kraften som for eksempel «The Babadook», «It Comes at Night» eller «Hereditary». Dette er en mer beskjeden film, med et mye smalere nedslagsfelt. Nathalie Erika James har allikevel lykkes med å lage en særegen, personlig visjon som dykker dypt ned i personlige traumer, og gjenskaper følelsen av å miste sine nærmeste på en urovekkende treffsikker måte. Døden venter på oss alle og ingen slipper unna. Happy Halloween, alle sammen!