Filmanmeldelse «Shirley»: Hvem er redd for Shirley Jackson?

5

DRAMA

«Shirley»

Regi: Josephine Decker

USA, 2020

Den amerikanske forfatteren Shirley Jackson skrev et halvt dusin romaner og rundt hundre noveller, men er mest kjent for den klassiske spøkelseshistorien «The Haunting of Hill House» (1959), som blant annet er inspirasjonen bak en Netflix-serie som starter sin oppfølgersesong nå på fredag. Samme dag som «Shirley» har norsk kinopremiere, sånn tilfeldigvis. Jackson blir ofte dyttet inn i grøssersjangeren, men var mer opptatt av psykologi. Hovedpersonene hennes var stadig kvinner med psykiske problemer, som var isolert fra omverdenen og fikk stadig større problemer med å skille virkelighet fra vrangforestillinger. Kvinner som Shirley Jackson hadde mye til felles med, i alle fall hvis vi skal tro denne filmen.

Les også: Filmanmeldelse «Summerland»: Optimisme for en krisetid

Prisvinneren «Shirley» er slett ikke en sannferdig biografi om denne eksentriske forfatteren, selv om hun er hovedpersonen. En psykologisk thriller basert på romanen av Susan Scarf Merrell, der detaljer fra Jacksons liv virvles inn i en helt fiktiv fortelling. Man kunne ha laget et helt konvensjonelt drama ut av denne historien, men regissør Josephine Decker har skapt noe mye mer spennende; en svevende, drømmeaktig film der noe fordervet og sykelig bobler under overflaten. En gåteboks som gjenskaper den truende stemningen fra Shirley Jacksons gotiske historier helt perfekt.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Elisabeth Moss som Shirley. Foto: Mer Film

På begynnelsen av femtitallet flytter det unge ekteparet Rose (Odessa Young) og Fred Nemser (Logan Lerman) midlertidig inn hos den bohemiske universitetsprofessoren Stanley Hyman (Michael Stuhlbarg) og hans kone Shirley Jackson (Elisabeth Moss). Planen er at Fred skal jobbe som assistent for Fred, som er engelsklærer på Bennington-akademiet i Maine. Snart blir også gravide Rose overtalt til å stille opp som en slags hushjelp.

Shirley Jackson er ikke i god form: en besk, bitter naturkraft som sliter med agrofobi, skrivesperre, reumatisme og tunge depresjon. De fleste dager kommer Shirley seg knapt ut av sengen, og hun har ikke vært ute av huset på måneder. Hun misliker nærværet av Rose, men ser etter hvert noe i den unge kvinnen. Kanskje litt av seg selv, i yngre og bedre dager. Muligens en muse, eller eventuelt bare et potensielt leketøy.

Les også: Filmanmeldelse: «The Trial of the Chicago 7»: Med USA på tiltalebenken

Det unge ekteparet blir gradvis dratt inn i det kompliserte, psykoseksuelle spillet til Shirley og Fred, som lever i en passiv-aggressiv «Hvem er redd for Virginia Woolf?»-symbiose som blir stadig mer urovekkende. Shirley Jacksons neste bokprosjekt er inspirert av en ung student som har forsvunnet i området, og hun benytter Rose som en slags modell for hovedpersonen (at denne boken endte opp med å bli hennes gotiske andreroman «Hangsaman» er muligens en nøkkel inn i hva som skjer i filmen). Det syder noe urovekkende inne i Shirley; noe rasende og destruktivt. Hun går aktivt inn for å korrumpere uskyldige, godhjertede Rose; først ved å seksuelt forføre henne, og deretter ved å skrelle bort alle holdepunktene hennes.

For at Shirley skal være i stand til å skape noe ser hun ut til å først måtte ødelegge noe, men alt sånt er i likhet med resten av filmen vidåpent for tolkning. Man kan sikkert like lett se denne filmen som et opprør mot den restriktive, klaustrofobiske kvinnerollen i etterkrigstidens USA, og Shirley Jackson som en kaotisk, feministisk rebell. Så for all del, kanskje hun bare prøver å frigjøre Rose fra et liv som lydig hustru. Kjør debatt! Hennes sønn Laurence Jackson Hyman har gått offentlig ut og kritisert filmens skildring av foreldrene, og det er lett å skjønne hvorfor. De er nærmest portrettert som monstre her. Den ivrige scientologen Elisabeth Moss (som også har produsert filmen, sammen med Martin Scorsese!) ser ut til å ha spesialisert seg på å spille kvinner i krisemodus, som drives av galskap og mye undertrykket raseri. Hun gjør nok en kompleks kraftprestasjon i «Shirley»; full av tvetydige nyanser, gåtefulle motivasjoner og usunne hensikter.

Les også: Filmanmeldelse «Mysteriet om Henri Pick»: Lun detektivhistorie for lesehester

Like bra er alltid severdige Michael Stuhlbarg; hans Stanley Hyman er en påtatt jovial bohem, som er minst like manipulativ, utspekulert beregnende og psykologisk-sadistisk som kona. Selv om historien er fiktiv (det unge Nemser-ekteparet er hundre prosent oppdiktet) er «Shirley» krydret med biografiske detaljer. Jackson og Hyman hadde et åpent ekteskap, i den forstand at Stanley horvet over de unge studentene sine mens Shirley var pent nødt til å finne seg i det. I virkeligheten hadde ekteparet huset fullt av unger på denne tiden, men i filmen er deres fire barn helt fraværende og handlingen forflyttet flere år frem i tid. Filmen toner samtidig ned Jacksons fiksering på okkultisme, og hennes massive overforbruk av amfetamin.

Men selv om «Shirley» ikke på noen måte er en sannferdig biografi fanger den opp mye spennende, og det psykologiske landskapet her føles helt autentisk. Regissør Josephine Decker har laget tre eksperimentelle lavbudsjettfilmer før dette (ingen av dem satt opp i Norge), og har bemerket seg som en provokativ performance-kunstner. «Shirley» er hennes første som ikke føles som et privat kunstprosjekt, men er preget av den samme særegne innfallsvinkelen og unike stemmen. Hun har forresten god hjelp av et helt fenomenalt filmfoto av helnorske Sturla Brandth Grøvlen, som også har stått bak kamera på blant annet «Victoria» og snart kinoaktuelle «Wendy».