Filmanmeldelse «Summerland»: Optimisme for en krisetid

4

DRAMA

«Summerland»

Regi: Jessica Swale

Eng. 2020

Etter den skrekkelige Photoshop-filmplakaten å dømme er «Summerland» nok et romantisk krigsdrama med mye softfokus og rural idyll. «Love. Magic. Hope.», som det står under tittelen. Urk. Spypose. Jeg håper virkelig at produksjonsselskapets markedsavdeling ble oppsagt under pandemitiden, for denne filmen er betydelig mer vellaget og ettertenksom enn de prøver å villede oss til å tro. Skrevet og regissert av debutanten Jessica Swale, en prisbelønnet dramatiker med bred teatererfaring. Hun skrev «Summerland» på et BAFTA-stipend for åtte år siden, med et oppriktig ønske om å fortelle en håpefull og optimistisk historie. La gå at hovedpersonen under store deler av spilletiden er en grinete, misantropisk sinnatagg. Vel, de fleste kynikere er bare romantikere med et knust hjerte.

Vi mennesker har begrenset kapasitet for sorg. Vi tåler mer enn vi tror, mer enn vi frykter, men ikke mer enn verden gir oss. Mange kommer til et punkt der de heller skrur seg av og gjemmer seg bort enn å få hjertet sitt knust en siste gang. Der befinner Alice Lamb seg. Vi møter henne først som gretten, gammel dame (Penelope Wilton) i 1975, mens hun sitter i et lite hus ved Dovers hvite klipper og klaprer på en skrivemaskin. Så hopper vi tilbake over tretti år, mens vi får ta del av den selvbiografiske historien hun skriver.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Summerland. Foto: AWE

Les også: Filmanmeldelse: «The Trial of the Chicago 7»: Med USA på tiltalebenken

Frøken Lamb (nå spilt av skjønnheten Gemma Arterton) klaprer på den samme skrivemaskinen, i det samme huset i Kent. Hun har trukket seg tilbake fra en verden i krig, og vil bare være i fred mens hun skriver den siste i rekken av akademiske avhandlinger om britisk folklore. Lokalbefolkning skygger langt unna den temperamentsfulle einstøingen Alice, som har null tålmodighet med høflighetsfraser og dugnadsånd. Selv den vennlige overlæreren Mr. Sullivan (Tom Courtenay) kaller henne i det skjulte «the beast on the beach».

Det faller seg jo ikke naturlig at en kvinne i sin beste alder ikke har funnet seg en passende ektemann, men isteden lever mutters alene langt unna folk. Suspekt. Ungene i nabolaget mistenker at Alice er en heks og nazi-spion, mens de dytter søppel inn i brevsprekken hennes. Så det er kanskje forståelig at frøken Lamb ikke kan fordra barn, og har blitt en oppfarende flintstein med sinnelaget til Ebenezer Scrooge.

Les også: Filmanmeldelse: «The Personal History of David Copperfield»: Støvfri Dickens

Hun er definitivt ikke den rette personen til å ta vare på en sensitiv guttunge, men plutselig står tiåringen Frank (Lucas Bond) utenfor døren hennes. Han er evakuert fra bomberegnet i London-Blitzen, mens faren kjemper i krigen som RAF-pilot og moren jobber for regjeringen. Alice får ansvaret for å ta vare på Frank til de finner en mer egnet familie, uansett hvor iherdig hun protesterer. Frank er veloppdragen, reservert og godmodig, men fortsatt et distraherende uromoment som tirrer frøken Lams minimale tålmodighet. Vil Frank klare å smelte det dypfryste, «bah, humbug!»-hjertet til frøken Lam? Selvfølgelig. Det sier seg selv.

Alice har gode grunner til å leve i selvpålagt isolasjon, mens hun pleier dyp hjertesorg. Tilbakeblikk fra den glade tjuetallet avslører at Alice forelsket seg hodestups i den frilynte flapper-skjønnheten Vera (Gugu Mbatha-Raw), men ekte kjærlighet mellom to kvinner har dårlige odds for å ende lykkelig i mellomkrigstidens England. Særlig hvis en av dem mer enn noe annet vil være en mor.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Summerland. Foto: AWE

Les også: Hvem er redd for Shirley Jackson?

Gemma Arterton er kanskje litt for fotomodell-vakker og naturlig sjarmerende til å overbevise helt som utstøtt einstøing (det er ikke en stor overraskelse å finne ut at manuset opprinnelig ble skrevet for en eldre skuespiller), men hun gjør en sympatisk, nyansert prestasjon som hever hele filmen. Jessica Swale har jobbet med flere av disse skuespillerne på teaterscenen, og får det beste ut av dem. Hun unngår lettvinte «feel good»-klisjeer og iscenesetter noen øyeblikk som er oppriktig rørende; akkurat fordi hun ikke prøver å skru opp sentimentalismen. En sentral overraskelse sent i filmen bygger på noen usannsynlige tilfeldighet som utfordrer troverdigheten, men manuset er tilstrekkelig kløktig skrevet at vi faktisk lar oss overraske.

Forsøkene på å lirke inn litt magisk realisme om flygende luftslott og det paganistiske dødsriket «Summerland» er ikke udelt vellykkede. Det er allikevel lett å like en film som klarer å gi selv de mest kyniske av oss en dose håpefull optimisme, særlig i et kriseår som har et kronisk underskudd på sånn ting.