3
DRAMA
«Downton Abbey»
Regi: Michael Enger
Eng. 2019
Alt var så meget bedre før, da folk kjente sin plass og holdt seg der. Tenk om vi kunne ha gått tilbake til en tid da Det britiske imperiet fortsatt verdsatte sine aristokrater, og de simple plebeierne hadde folkeskikk nok til å neie skikkelig, bukke respektfullt og vike blikket hvis de ble tilsnakket av sine overordnede. En tid da det falt seg helt naturlig for eliten å dra på tigerjakt i Britiske India, mens alt fattigfolk drømte om var å en dag få sjansen til å veive et lite flagg i retningen av en kongelighet og eventuelt eie sin egen turnips. De gode, gamle dagene da ordet «snobb» var en hedersbetegnelse og ikke et skjellsord, og enhver gentleman med respekt for seg selv hadde minst en butler.
Den erkekonservative rikmannssønnen Julian Fellowes (eller «The Right Honorable Lord Fellowes of West Stafford», som han også er kjent som. Jo, seriøst.) skapte sitt eget personlige utopia med TV-serien «Downton Abbey», som fulgte de elegante aristokratene i Crawley-familien og deres servile tjenestefolk gjennom seks sesonger. En visjon av fordums England som gjorde omtrent det samme for sosiopolitiske fremskritt og klassekamp som «Sex and the City» og «Entourage» gjorde for menneskeverd og likestilling.
Les også: «Verk uten skaper»: Et mastodont-melodrama på over tre timer (Dagsavisen+)
Denne umåtelig populære TV-serien takket for seg i 2015, men her kommer filmversjonen. Serieskaperen Julian Fellowes er tilbake som manusforfatter og produsent, mens regien er overtatt av TV-veteranen Michael Engler – som før dette regisserte fire episoder av «Downton Abbey», inklusive den to timer lange seriefinalen. Pluss åtte episoder av «Sex and the City», sånn apropos ingenting. Året er nå 1927, og den overdådige Downton Abbey-eiendommen i Yorkshire er åstedet for stor ståhei. Jarlen Robert Crawley (Hugh Bonneville) og hans amerikanske kone Cora (Elizabeth McGovern) har mottatt et brev fra Buckingham Palace. Selveste kongen og dronningen kommer på snarvisitt, så hele husholdet snus på hodet. Herskap og tjenestefolk er helt i fistel, og det er hele historien, egentlig. Tjenerstaben er skikkelig opprømt over besøket, for toppen av lykke for folk av deres stand er jo å få æren av å servere mat til kongeparet. Den pensjonerte butleren Mr. Carson (Jim Carter) går tilbake i aktiv tjeneste for å styre tjenerstaben, til stor irritasjon for hans arvtaker Thomas Barrow (Robert James-Collier) – som isteden drar ut på erotiske eventyr i Yorkshires homomiljø. Gjett om tjenestefolka blir skuffet da de oppdager at hoffet sender sin egen, snørrhovne stab for å varte opp kong George V (Simon Jones) og dronning Mary (Geraldine James). I mellomtiden kaster Lady Violet Crawley (høydepunktet Maggie Smith) seg inn i en familiefeide om arverett med kusinen Maude (Imelda Staunton).
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
«Downton Abbey» slenger inn nok intriger til å fylle en sedat TV-sesong; komplett med attentatforsøk, dødelig sykdom, uekte barn, romanser, komisk høyforræderi, tyveri, arrestasjon, ekteskapsproblemer og enfoldige, overivrige arbeidsfolk som driter seg ut foran dronningen. Alt løser seg så fort, likegyldig og diskret at man knapt registrerer at noe skjer. Nei, ingen ting av dette har noe i nærheten av en dramatisk nerve. Det kan ikke direkte beskrives som progressivt at arbeidsfolkets største lykke er å få den store æren av å servere maten til kongeligheter som likegyldig overser dem, eller at irske republikanere blir portrettert som frådende villmenn. Så alt i alt det er ikke et stort sjokk at «Downton Abbey»-skaperen Julian Fellowes portretterer kongeparet som noe tilnærmet guddommelige. Heller ingen stor overraskelse å oppdage at han er en stor tilhenger av Brexit. Selvfølgelig er han det.
«Downton Abbey» er forbeholdt fansen som har kost seg glugg i hjel med TV-serien, og utålmodig gleder seg til å se mer av det samme. Alle med entusiasme for kjoler, krystallkroner, militærparader, ball og stive overlepper får servert en festforestilling full av dyktige karakterskuespillere, mens resten bør stålsette seg for en kjedelig styrkeprøve.