4
DRAMA
«Cold Pursuit»
Regi: Hans Petter Moland
USA/No. 2019
Det er ikke ofte en filmskaper kan slippe to såpass markante filmproduksjoner samtidig som Hans Petter Moland gjør nå. «Cold Pursuit», hans stjernebeslåtte amerikanske versjon av «Kraftidioten» (2014), har norsk kinopremiere bare en uke før «Ut og stjæle hester», filmatiseringen av Per Pettersons roman. Det er to filmer som på sett og vis representerer ytterpunktene i Molands filmatiske univers.
Les også: «Ut og stjæle hester»: Sanselig, mesterlig og unikt vakker
Skuespilleren Liam Neesons uttalelser rundt USA-premieren av «Cold Pursuit» skapte desverre for Moland mye ståk som overhodet ikke har noe med selve verket å gjøre. Alt vi trenger å vite her er at «Cold Pursuit» – som «Kraftidioten» – er et solid og originalt hevndrama som bærer med seg Molands særpreg som filmskaper fra ende til annen. Det betyr at selv med den etter hvert hardbarka actionstjernen Neeson i hovedrollen, så har verken Moland selv eller produsentene gitt etter for en eventuell fristelse til å skru opp tempo eller bearbeide de dramatiske virkemidlene i mer Hollywood-vennlig retning.
På det viset blir «Cold Pursuit» en thriller som drypper av svart humor, gangstersjargong i ren «Sopranos»-stil og som formes av en rytme som må kalles mer europeisk enn amerikansk. Eller «Fargo»-aktig om man vil holde seg på det amerikanske kontinentet, en sammenligning som for øvrig også «Kraftidioten» måtte tåle, og tålte i sin tid. Det er med andre ord så langt unna Neesons rolle i «Taken»-trilogien som man kan komme, men det betyr ikke at han går stille i dørene.
Les også: Moland tar Liam Neeson i forsvar
Neeson har overtatt Stellan Skarsgårds rolle som Nils Dickman. Det vil si, nå heter han Nels Coxman, et navn som ikke er mindre egnet til å slå bløte vitser over enn i originalen. Coxman er en landsens innesluttet brøytebilsjåfør som sørger for at den lille byen har en åpen åre til omverdenen over forrevne fjellpass med snøfokk og konstant uvær. Allerede tidlig etableres han som en mann av få ord av kona (Laura Dern), og det blir ikke bedre da sønnen deres blir funnet død av en heroinoverdose. Etter det behøver ikke Coxman ord for å utrette det han nå skal gjøre. Det blir et hevntokt oppover og bort rangstigen til de som tok livet av sønnen. Gladvoldssprederen og narkobossen Trevor «Viking» Calcote (Tom Bateman) og hans folk (alle med oppfinnsomme kallenavn som Speedo, Santa, etc.) tror imidlertid det er en rivaliserende narkoliga som plukker ut folkene deres en etter en, og dermed aner man konturene av en bandekrig som selv i amerikansk filmsammenheng må kalles voksen. I ytterkantene blant andre den ambisiøse politibetjenten Kim Dash (Emma Rossum) og Vikings ekskone Aya (Julia Jones), som bidrar til en litt høyere kvinneandel enn originalen hadde.
Les også: Brøytekanter og kaldt blod
Danske Kim Fups Åkesson skrev den opprinnelige historien, som nå har fått en ny manusrunde av Frank Baldwin. Det dreier seg mest om tilpasninger til en amerikansk «virkelighet», fra Beitostølen og Oslos Barcode til en tilsvarende «skyline» forestillende Denver, Colorado og den lille skibomsbyen Kehoe. «Kraftidioten»s serbiske mafia er byttet ut med en lokal bande ledet av White Bull. I motsetning til de fleste blant Ute-stammens kriminelle forgreininger har ikke han satset på kasinodrift, men valgt å bringe mer «snø» til fjellheimen enn det som allerede er der. I en tid da det ikke er vanskelig å krenke de politisk korrekte, tar Moland derfor noen sjanser med «Cold Pursuit»s sjargonglek, stereotypier og forestillinger rundt «indianere» og «indere» som ikke lenger er gangbar verbal valuta. Dette kler en film der humoren drypper som bek i varmen, og hvor det aldri er tvil om hvor sympatien skal ligge. De mange sjablongutformingene av for eksempel Vikings diettpsykopatiske lunefullhet, tillater dessuten grenseoverskridelsene.
Les også: «Green Book» og «Roma» vant Oscar-natten
Liam Neeson er god som grovhogd brøytebilsjåfør, og han gyver løs på galgenhumoren med dreven finesse. Moland balanserer historiens innimellom svært abrupte og blodige scener, de aller fleste til å humre ubevisst stille av, med nydelige landskapsscener der plogen kaster snøen i været så hele verden glitrer mot høyreiste fjell. Fotograf Philip Øgaards tar seg tid, også når han filmer glass- og betongpalasset til Viking eller Coxmans fjellhyttelikende tømmervilla utenfor Kehoe. Og Moland gjentar de beste og mest originale grepene fra «Kraftidioten», som den repeterende måten vår suicidale antihelt kvitter seg med likene på, og de svarte «tekstplakatene» med kors eller andre symboler som markerer at noen har gått over til det hinsidige. «Cold Pursuit» er likevel mer av en gangsterkomedie enn «Kraftidioten» var. Noen av de bevisst kontrasterte tematiske poengene som tok et norsk samfunn på kornet, er noe utvisket i den amerikanske versjonen, særlig i et sluttparti som virker mer uforløst enn i originalen. Men den indre «lyriske» energien som ligger i Nels Coxmans blodige kolonnekjøring gjør likevel «Cold Pursuit» til en film som går utenpå det aller meste som lages innen denne sjangeren.