Kultur

«Ut og stjæle hester»: Sanselig, mesterlig og unikt vakker

Hans Petter Molands nye film «Ut og stjæle hester» fanger perfekt Per Pettersons poesi. Men den tar seg i overkant god tid.

Dagsavisen anmelder

4

DRAMA

«Ut og stjæle hester»

Regi: Hans Petter Moland

Norge, 2019

Per Pettersons internasjonale suksess «Ut og stjæle hester» er blitt kalt boken som «ikke kan filmatiseres». Hans Petter Moland har derfor klart det «umulige» når han i arbeidet med filmen har fanget hovedpersonenes innerste tanker i et rikt, sanselig og intenst organisk billedspråk, der flere av Molands aller fineste faste skuespillere bærer filmens så vel ytre som bakenforliggende hedelser. De er på ingen måte uten dramatikk, likevel er det filmens indre liv som først og fremst bidrar til en dramaturgisk formfullhet og til den dirrende nerven som i filmens handling skal komme til å stå i helspenn i fem tiår, fra ungdommens tordentunge sommer til alderdommens isende vinter. Men det er slett ikke sikkert at alt av varme har forsvunnet underveis.

Les anmeldelsen av «Cold Pursuit», Molands amerikanske versjon av «Kraftidioten»: «Cold Pursuit»: Blodig morsomt fra snøføyka

Les også: Moland tar Liam Neeson i forsvar

Hans Petter Moland er ikke fremmed for filmer som i stor grad handler om det underbevisste og hvilke følelser det rommer. Hans samarbeid med den amerikanske auteuren Terence Malick i «Beautiful Country» er naturlig å trekke fram når det er snakk om «Ut og stjæle hester», nærmere bestemt hvordan det usagte mellom rollefigurene og den framtredende og inderlige nærheten til omgivelser og natur løfter fram fortellingens iboende poesi. I «Ut og stjæle hester» er det skogen, på samme tid mørk og truende, trygg og lys, som danner en livskraftig åre og et gjemmested fra omverdenen for de som velger dens nærhet. Det er hit den aldrende enkemannen Trond Sander (Stellan Skarsgård) flytter, til et norsk småbruk nær svenskegrensa, like primitivt som det er egnet til luksuriøs ensomhet. Sander søker det siste, et stille oppgjør etter at kona døde i en ulykke han selv var involvert i. Han lar seg lukke inne av skogen, vil gå i ett med den, og han kjenner ingen før naboen (Bjørn Floberg) dukker opp på tunet. Han presenterer seg som Lars.

###

Stellan Skarsgård i «Ut og stjæle hester». Foto: Nordisk Film

Les også: Ranes fra Undergrunn til storfilm

«Jeg vet hvem du er», sier Lars til Sander ved neste møte, og Sander vet også hvem Lars er, selv om det var andre som var mer sentrale for ham den sommeren for drøyt 50 år siden som ble tilbrakt med faren (Tobias Santelman) i en liten koie i det samme skogkledde landskapet. Faren har sagt at han ikke klarer å tenke med kvinner rundt seg, derfor ble søsteren og moren igjen hjemme i byen. Men det har slått Trond (som spilles av Jon Ranes som 15-åring) at det er forskjell på kvinner. Vi er i Per Pettersons rike så vel geografisk som litterært, og i arnestedet til Trond Sanders personlighet, det som skulle definere hvem han ble og hvilke krefter som fortsatt gjør seg gjeldende i møtet med minnene om han og faren, om stjæling av hester, om død, løsrivelse, lummert begjær, dulgte løgner, svik og brå kast som endret livet for mange flere enn gutten på femten. Å gå nærmere inn på handlingen for den som eventuelt ikke har lest boken, vil stå i veien for en helhetsopplevelse som også i filmen skrelles av lagvis, lik tømmerstokker som barkes.

Les også: Nå skal han spille vennen Moland

Skogens omskiftelig kraft driver filmen med den samme rå styrken som hestene drar tømmeret. Filmen tar seg god tid, i starten for god tid mens de nesten usynlige krakeleringene som er i ferd med å oppstå i forholdet mellom faren og Trond etableres. Det handler om forberedelse og valg, både de man tar og de som blir tatt for deg. En av nøkkelsetningene i Pettersons roman er ikke hans egen, men blir liggende som et premiss for Sanders liv helt fra han leser boken den hentes fra denne sommeren, til den gjentas over kjøkkenbordet i skogkanten der han og datteren ved inngangen til et nytt årtusen finner fellesnevneren i Charles Dickens’ «David Copperfield»: «Om jeg skal bli helten i min egen livshistorie eller om plassen skal bli opptatt av en annen, får disse sidene vise». Trond Sander har bladd seg gjennom nesten alle sidene, og han nærmer seg en konklusjon.

###

Jon Ranes og Tobias Santelmann i «Ut og stjæle hester». Foto: Nordisk Film

Les også: Per Pettersons hyllest til de fortapte mannssjelene

Moland har valgt å ikke frigjøre seg fra boken i større grad enn nødvendig er. Filmen følger handling, persongalleri og tidshopp, og står fram som en utpreget litterær film hvor Pettersons ru prosa og sikre litterære stemme er hørbar i underteksten, men også i teksturen. Uten at det er blitt en definert mannsfilm tegnes mannsportrettene fram, både de unge og de gamle, og av et miljø der det usagte er lov, hvor brunbarkede muskler spennes og man hjelper hverandre når det kniper. Og ikke kniper. De har alle fått utpekt sine roller. Det er tømmerhogst og fløting, det er ljåer som slipes med seige tak og hesjer som reises og fylles med duggvått stikkende høy. Det er så man kjenner lukten av det og av jord og mold og skogens mange safter, mens kameraet går tett på underskogen, på småkryp og flygende jegere og på duvende strå og lydene som er en del av skogen i seg selv, nesten umerkelig inkorporert i musikken. Hans Petter Molands mesterstykke med «Ut og stjæle hester» er hvordan han og hans solide team maner fram Pettersons beskrivelser av naturen, også den menneskelige, selv om noen nyanser forsvinner fra sistnevnte.

Les også: «Alle utlendinger ...» drar til Berlin

Stellan Skarsgård er på sitt beste som Trond Sander, her i svensk språkdrakt men med den samme uutgrunneligheten som kjennetegner hans spill, ikke minst i Molands regi. Bjørn Floberg har noen formidable scener, hvor han knapt har vært bedre, mens uforutsigbarheten til Santelmann åpenbart er hjelperytter for spillet til debuterende Jon Ranes (16) som den unge Trond, og sammen blir de filmens reelle hovedpersoner. Ranes er et funn for norsk film, med en tilstedeværelse og en sårbarhet som går i ett med filmens viktigste og mollstemte hovedstrenger. Danica Cursic og Pål Sverre Hagen som naboparet i sommerparadiset som snart skal bli bekmørkt, sørger sammen med Gard B. Eidsvoll som Frans og et galleri av Norges fremste skuespillere i bittesmå roller for bunnsolid kvalitet veien gjennom. Filmen mister noe, men ikke alt, av den stumpe humoren i historien, og av nyansene som langt på vei blir kompensert med scener som tar både tid og rom. Med det menes de sterke kreftene som tilhører den verden det blotte øyet ikke kan se.

Slik blir «Ut og stjæle hester» i sitt ytre et mesterverk, det vakreste Hans Petter Moland har laget, men filmen klarer ikke på samme vis å formidle innsidens eksplosive kraft, den som ville gjort livet helt annerledes for Trond Sander hvis han som 15-åring hadde gitt den fritt utløp.