3
DOKUMENTARFILM
«Trondheimsreisen»
Regi: Magnus Skatvold
Norge, 2018
At vår tids hunger etter nostalgiske tilbakeblikk vanskelig lar seg stagge, skal man ikke langt ut i strømmen av sosiale medier for å skjønne. Facebook flommer over av gamle bilder i svart-hvitt, av snøkledde landeveier, hus og bygårder som for lengst er borte, av gamle uskarpe slektninger foran portrom, av blåtrikken i hvilken gate var det nå igjen? Og svarene er engasjerte, oppriktige og interesserte. Fortida har aldri vært så nær som nå når enhver kan laste opp et gammelt bilde og si «jeg fant, jeg fant». Men skal man lage en helaftens dokumentarfilm basert på et selektivt utvalg levende bilder, avgrenset til en eneste norsk by, kreves atskillig mer.
Les også: «Røverdatter»: Mot alle odds
«Trondheimsreisen» er en hyllest til en by og de som bor der, og de som bodde der før. Mer et filmpoetisk dokument enn en regelrett dokumentar over en by historie og sjel gjennom et drøyt århundre. Og visst er det så mye gull mellom alt filmmaterialet regissør Magnus Skatvold har satt sammen, at det kan få en nostalgiker – trønder eller ikke – til å svelge tungt. Her er en mengde filmsnutter, ruller og filmavisutdrag hentet fra det være seg offentlige arkiver som gamle loft, om man skal tro vaskeseddelen. Filmene og fortellingene og kommentarene til dem som snakker over bildene utgjør en vesentlig del av norgeshistorien hva gjelder samfunnsutvikling, politikk og levekår. Her er kvinner og menn med hatter i svart, barn som leker, arbeidere, kjøretøyer, båter, dyr og yrende folkeliv. Her er byoriginaler og høytidsstemte forsamlinger være seg i Gråkallen eller på torget fra begynnelsen av forrige århundre og fram til vår moderne tid da Trondheim ble mest kjent for kjøpmenn, puddelrockere, trønderrock og fotballspillere. Innimellom vonde bilder fra krigsutbruddet, og morsomme innblikk i kulturlivet med Difference og studentrevy. Musikksporet fungerer for øvrig som et bindeledd mellom filmene, Otto Nielsen og DumDum Boys, fint laget av Kristoffer Lo.
Les også: Norsk black metal ga filmskaper Håvard Bustnes innpass hos nynazistpartiet Gyllent daggry
Det har også vært en blomstrende landbrukshovedstad, et knutepunkt og en industri- og havneby med stor fattigdom og moderne byrom der karslige guttegjenger herjet i gatene og over Nidelven fra lenge før NTNU ble byens flaggborg. Og samtidig, om man skal høre på en Ladejarl blant filmens fortellerstemmer, så er trønderen så jordnær at han til slutt kan havne under jorda. En by som på ettermiddagen blir så døsig stille at det som om noen har «lagt en klut over». De tidligste filmopptakene i «Trondheimsreisen» viser paradoksalt nok en by langt fra så søvnig som på senere opptak, da de store kampene var tatt, Bakklandet vunnet fra motorveiutbyggerne og trikken tapt for ignorant bypolitikk.
Les også: «Lady Bird»: Varmt om voksesmerter
Det er som om filmen lider av den samme våte kluten. Det kunstneriske formspråket og valgene regissøren har tatt gjør at man må gjette seg til hvem som snakker. Liv Ullmann som lurer på om hun kanskje fikk et kyss er gjenkjennelig, det samme er Anne B. Ragde og Håkon Bleken, men her er også mange for uinnvidde ukjente og irriterende navnløse stemmer over et mylder av film og spredde årstall i en tilsynelatende uvilkårlig kronologisk rekkefølge. Dokumentarfilmer som utfordrer det konvensjonelle skal man sette pris på, men i «Trondheimsreisen» savnes enkle fortellende grep, og ikke minst mer informasjon om hva man ser og hvilke situasjoner de ulike filmene og opptakene stammer fra. Noe av den glødende interessen for det nostalgiske i dag ligger nettopp i kunnskapen rundt alt det man kan finne. Her får du mindre av det og mer av vakre bilder kun for bildenes skyld og det vi får anta er en kjærlighet til Trondheim.
Man savner videre informasjon om hvordan filmene ble til og hvem som sto bak dem. Man må anta at de fleste fotografene i det minste fra de første årene er ukjente, og de takkes også slik i rulleteksten, men heller ikke de kjente er annet enn en navneliste etter endt film. Det til tross for at «Trondheimsreisen» begynner med opptak fra 1907 og fortellingen om en amerikansk filmfotograf som besøkte Trondhjem og plasserte kameraet foran på trikken gjennom byen for å skape blest om den nyåpnede Kinografen. Det regissøren kunne fortalt var at disse snuttene er fra filmen «A Tram Ride Through Trondheim», tatt opp av amerikanske Hale’s Tours som spesialiserte seg på denne typen togfilmer og vist i Trondheim i 1908. Poenget er likevel ikke å lage en film for film- og historienerder, men har man over et århundre med filmhistorisk materiale å ta av burde opplysningstrangen vært litt større enn å utgi et fotoalbum med kommentarspor.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Slik blir «Trondheimsreisen» mest for trøndere, og de er det jo som kjent mange av. For den som har mer enn postkortkjennskap til byen, og kjenner topografi, gater, pakkhus og veiter, gjenkjenner navn, forretninger og handelsstrøk, trigger filmene nysgjerrighet. For andre bærer den mer preg av å være «lysbildeshowet» du for alt i verden ville unngå at ble vist på lørdagskvelden når naboen hadde vært på bytur.